Ord fra en utenomjordisk observatør

Det har kommet til dette. Jeg er 24 år. Jeg har studert siden jeg var 19. Jeg har en bachelorgrad i kultur- og samfunnsfag. Jeg har begynt på to andre utdanningsretninger og sluttet på begge etter ett år. Krumspring. Flyktig interesseforfølgelse. Jeg har hatt to jobber, to somre, og et åtte uker langt praksisopphold i regi av utdanningsinstitusjon.


Jeg har snart rundet 50 jobbsøknader de siste fire månedene, og har kun blitt innkalt til fire intervjuer, hvorav ett var for en jobb jeg virkelig kunne tenke meg. Jeg skriver særdeles gode søknader. Det er ikke noe problem. Jeg bruker et variert ordforråd, samtidig som jeg holder meg kort, og argumenterer direkte for hvorfor jeg passer til stillingen som er utlyst. Allikevel skiller jeg meg ikke ut nok til å bli kalt inn til samtale. Og alt jeg ønsker er en kontorjobb, hvor jeg får skrive høflige velformulerte brev og e-poster, besvare telefonsamtaler og hjelpe folk med deres problemer, benytte min naturlige evne til å planlegge, strukturere og organisere, samt min teft for datamaskiner og andre elektroniske verktøy. Kanskje til og med min flytende engelsk en vakker dag. Men nei. Det lar visst vente på seg.


150-200 søkere, og vel så det. Halvparten har kontorfagbrev, den andre halvparten har jobbet på Kiwi gjennom hele sin akademiske karriere, og har lovord opp til nesen fra tidligere arbeidsgiver. Min ene arbeidsgiver er død, og min andre tviler jeg på husker meg. Så mitt velformulerte søknadsbrev gjør meg intet godt.


Fra barndommen av har jeg vært en som holdt seg mye for seg selv, og trivdes i eget selskap. Jeg har alltid hatt få og gode venner, og bortimot inget behov for å begi meg ut på det mange betegner som 'sosialisering'. Fredagspils. Ut på by'n. Kafékos. Venninnekveld med 10+ bekjente. Hva enn man måtte kalle det. Jeg har greid meg fint på egenhånd, og jeg har vært tilfredsstilt, og aldri traktet etter noe mer.


Dette har av en eller annen grunn etterlatt meg mangelfull i arbeidsøyemened. Jeg knytter ikke nære kontakter lett, og jeg holder meg raskt i bakgrunnen når jeg befinner meg i en gruppe på tre eller flere. Jeg må late som jeg er noe direkte motsatt av hva jeg faktisk er i et søknadsbrev og i et jobbintervju. Arbeidssektoren er vel den delen av livet som krever mest teater av folk flest. Men jeg føler at jeg ikler meg en tykk tykk maske når jeg trer inn på det kontoret med ukjente, smilende mennesker. Jeg er ikke meg, og får på død og liv ikke lov til å være det.


Etter en samtale med en rekrutteringskonsulent, har jeg imidlertid funnet ut at jeg skal insistere på at jeg er en rolig person, og med det bringer med meg noe verdifullt i seg selv. Det ga meg troen da, men etter at antall jobbsøknader steg, og antall jobbintervju uteble fullstendig, vet jeg ikke helt hvor jeg har endt opp i den sammenheng.


Jeg tråler stillingsannonsene på Finn og Nav daglig. Fluktuerer mellom skreddersydde søknader for de mest spennende jobbene, og en blanding av kopipasta og tilrettelegging for de jobbene som virker helt greie. Jeg har ingen lønnspreferanser. Mitt utgangspunkt er at all lønn er god lønn, og sannelig bedre enn det lille beløp fra Lånekassen jeg har overlevd på i en årrekke. Noen ganger ser jeg på meg selv som den drømmeansatte - formelig, motivert for å gjøre mitt beste, høy arbeidsmoral, kan litt om alt, ønsker alltid å hjelpe, lære mer og bli bedre. Det er bare så synd at ingen andre enn mormor ser dette i meg. Hun kan ikke tro at det søte snille barnebarnet etter all denne tiden fortsatt går uten jobb. Og skal jeg være helt ærlig, hadde til og med jeg trodd det skulle løsne for en god stund siden.


Men nå har jeg vel mitt å stride med når det kommer til noe så enkelt som å få en jobb. Det er noe inni meg som frykter alt nytt og uvant, som vrenger magen min, gjør meg kvalm, svimmel, skjelvende, stotrende, klam og lyserosa med hjertebank. Kroppen min liker å sette seg i denne flight over fight-posisjonen nårenn stabilitet, kontinuitet og familiaritet trues. En samtale med x antall ukjente personer, et ukjent sted, hvor jeg ikke kjenner bussonene, og ikke hvilken billett jeg bør velge, og må studere kartet i en liten evighet dagen i forveien, slik at jeg påser at jeg ikke går meg særlig vill. Jeg trenger så mye kontroll jeg kan klare å få over situasjonen. Jeg strukturerer samtalen om og om igjen i hodet natten lang. Jeg har forberedt svar på alle mulige negative bemerkninger i forhold til min yrkes- og utdanningsmessige bakgrunn. Jeg har forberedt halvsannheter som fremstiller meg som noe annet enn den innbitte eremitten jeg er. Jeg prøver, selv om det gjør vondt underveis.


Så jeg beveger meg vekk fra kontordrømmen, sakte men sikkert. Senker kravene enda mer. Søker på stillinger som så vidt krever fullført videregående. Og jeg får igjen intervjuer. Intervjuer til kroppslig krevende stillinger hvor alle egenskaper jeg har raffinert eller tilegnet meg ved universitet og høgskole knapt blir tatt i bruk. Og de får inntrykk av at jeg er overkvalifisert, når jeg i alle andre sammenhenger er underkvalifisert. Jeg befinner meg mellom barken og veden, og vet om jeg begir meg ut på en slik stilling, er det fare for at jeg blir værende bare fordi de trenger noen, og det er stressende for dem å innkalle nye kandidater. For ikke å nevne at pengene har rent ut for lenge siden, og fremtiden ser stadig mørkere ut.


Penger er omtrent et tema jeg fornekter om dagen. Jeg spiser det billigste av mat, og lar samboer ta seg av størstedelen av pengebyrden, samtidig som almisser fra familie støtter opp under hverdagen. Jeg skulle visst greie å finne jobb på egenhånd i følge vedtak fra Arbeids- og velferdsforvaltningen. De sendte noen forslag til ting å søkte på, og jeg gjorde som jeg ble bedt, og mottok avslag fra alle hold. Av det jeg kan tilegne meg av informasjon på nettsidene deres, har jeg visst ikke rett på mye, og papirmøllen deres gjør meg sneblind. Jeg vil klare meg på egenhånd så lenge det er mulig. Men jeg kommer vel en dag til det punktet hvor det er greit, og ikke minst ytterst nødvendig, å be om litt hjelp. Men enn så lenge legger jeg meg under dynen og drømmer om alt det spennende jeg skal gjøre når jeg plutselig blir lottomillionær.


Bare vent. Vi skal på en fire uker lang ferie til Japan. Tokyo, Nara, Osaka, Kyoto, Fuji-san. Bo på mitt første eksklusive og vakre hotell. Smake Østens merkelige delikatesser og plukke opp rubbel og bit av finurlige duppeditter underveis.


Også går jeg tilbake til skolebenken. Lærer meg konditoryrket og åpner mitt eget bakeri som tilbyr det beste av Orientens hvite og grønne teer, og alltid har en gnistrende LP-plate spillende i bakgrunnen.


Ikke minst virkeliggjør jeg min barndomsdrøm, et koselig lite hus litt unna allfarvei, med en stor hage, fylt til randen av bær, frukttrær og en liten åker. Med et vidunderlig kjøkken, med alle nymotens finesser, god lagringsplass, og alt man kan tenke seg...


 




Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

24, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits