Verden er snedd ned

Verden er snedd ned, og har i aften forsvunnet under et aldri så lite lag is, så hard som knekk. Her sitter jeg, i min ringe hule, og lar natten ringe inn. Mine formelle forpliktelser har for året opphørt, og min tid tilhører for det meste meg selv. Jeg legger de planene som aldri blir noe av, de bøker, de spill, den nostalgi som skal gjenoppsøkes; den barndom som skal gjenleves. Det er nemlig jul, og da gjør jeg som jeg oftest gjør. Jeg returnerer til mine yngre dager, da alle veier lå åpne, da alt omsider skulle ordne seg, bare treet var innendørs, og ribben i ovnen. En familie som kommer sammen. Ikke for noen herre eller frelser, men for å vise, til ytterlighetene, hvor meget av kjærlighet og varme som finnes innen den lille kjerne.

Det er en liten tulle på fem år, med en lillesøster på tre, pyntet i nøyaktig samme røde kjole i velur, med rosa blomster på, og knyting rundt livet. De små vaklete ben er pyntet med hvite strømpebukser som ikke kommer til å forbli hvite over romjulen. Mamma og pappa romsterer ute på kjøkkenet hele dagen og ettermiddagen. De små har vært oppe siden syv, da de krøp frem fra sine vinterdyner, i pysjen, ned i stuen for å se på juletegnefilmene. Fjernsynet står på hele dagen og fanger de små sinn, når de ikke avledes av lek med de slitne barbiedukker og andre dukker. Sågar en og annen krangel om hvilken leke som tilhører hvem, men mor bryter snart opp med sin milde tone; "Det er julaften, i dag må dere være snille, bøller".

Etterhvert kommer de fine tallerkenene og skåler ut fra skapet hvor de står beskyttet resten av året. Selv det fine bestikket tas ut på en dag som dette. Og mor pynter opp med juleduk, grønn, med påsydde røde julestjerner og gulltråd. Røde stearinlys tennes i krik og krok. Utenfor rakkerungenes rekkevidde, så klart.

Til og med far har på seg dress i dag. Den blå han arvet fra morfar, med det rosa slipset. Småtullene er enig i at faren deres ser riktig kjekk ut i kveld. Det svarte håret kjemmet til perfeksjon som en reneste Elvis. De sedvanlige olabukser henvist til skittentøyskurven. Han dufter spansk etterbarberingsvann, og gir sine små piker en etterbarberingsklem i det han kommer ut fra badet. Så inn på kjøkkenet for å hjelpe mor, gir henne en klem mens hun står ved benken og skjærer opp sylteagurk. Ribben ligger på plass i stekeovnen, og surrer seg brun og fin - far gir den en dusj med sky før han lukker døren. Det er et lystent humør som preger det lille lyseblå huset, dekket av sne, som daler ned stadig tykkere.

Kvelden faller på, og utenfra ser man julestjerner i messing lyse ut i mørket. Derinne samles den lille familien ved kjøkkenbordet, og de små barnefjes glimter i flammene fra de levende lys. Duften fra nystekt ribbe oser gjennom luften. Ribbe med den sprøeste svor, medisterkaker, julepølse, rosenkål, sylteagurk, rødbet, tyttebær og mors hjemmelagede brune saus. Julebrus å drikke bordet rundt, i fine glass. Måltidet inntas i all sin herlighet, og de rosenrøde kinn omgir de mette smil hos de små. Far reiser seg opp, strekker på seg og går inn i stuen. De små tasser etter. Setter seg ned med dukkene på gulvet, og ser med spente blikk bort på det praktfulle juletreet.

Det er et lite grantre, prydet med de små ting familien har samlet opp igjennom årene. En særdeles vakker juleengel, prydet med gull helt fra mors barndom. Og juletrekurver flettet for mange herrens år siden. Det er til og med et par nye, som de små prøvde seg på med mor tidligere i desember. Ikke en pryd for øyet, men selvlaget er vellaget. Treet bærer også sølvfargede glitterkranser, norske flagg, lys, og en stjerne helt i toppen. Under ligger en liten horde med pakker for to små tuller. Stadig flere blikk sendes bort til det grønne glitrende tre. Minstemanns forespørsler om gavene vokser seg stadig større.

Mor har etterhvert ryddet bordet inne på kjøkkenet, og kommer vandrende ut i sin blå finkjole, bærende på den store glassbollen, fylt til randen med riskrem. Hun tar ut de fine skålene fra skapet og sølvskjeene, og kommer ut med den hjemmelagede bringebærsausen. Tullene setter seg opp i sofaen rundt stuebordet, og får hver sin skål. Jakten på mandelen er i gang. Det spises i feiende fart, og plutselig er vinneren kåret. Gode gamle far har kapret mandelen nok en gang, og viser den seirende til de små. De vet godt at han kommer til å gi dem posen med seigmenn uansett.

Når desserten er fortært, får far det plutselig travelt. Han må rekke kiosken før det stenger. Han skal nemlig sikre småtullene sine kinderegg. Noe er på ferde, men de små aner ikke helt hva. De blir sittende i sofaen og se på fjernsyn, mens far legger ut på ferd ut i kulden. Før de vet ordet av det, kaller mor dem ut på kjøkkenet. "Tuller, kom hit, det er noen ute på plassen!" Jentene kommer løpende og klatrer opp på kjøkkenstolene. Det er en mann der ute, med rød lue og frakk. Han kommer sparkende opp oppkjørselen, og legger noen markante bank på ytterdøren. Mor går ut i gangen for å åpne mens de små gjemmer seg litt bak henne.

Karen har en litt skummel stemme. Han rister av seg litt sne, banker skoene på matten. Han har på seg tykke stripede svart-hvite ullsokker. Fjeset er rosa og stritt, skjegget er hvitt og pusete. "Er det noen snille barn her?" sier han i den grove stemmen sin. Ingen av jentene sier noe, men eldstemann titter såvidt frem fra bak mor. Han griper ned i en striesekk han har båret med seg, og trekker opp en avlang pakke. "Til May fra Nissen står det her. Hvem er det da? Er det deg?" Han ser på piken gjemt bak moren sin. Hun har også tittet frem nå, og hun rister stille på hodet. "Det er meg!" sier storesøster. Og kommer frem til mannen i rødt. Hun tar imot pakken og ser ned. "Hva sier du da, tullull?" "Tusen takk", lyder det med utydelig stemme. "Oj, det er visst enda mer oppi sekken min", han drar opp en ny pakke, lik den første, og spør undrende hvem den kan være til. Minstemann titter enda litt mer frem, og mottar en pakke med rødt nissepapir. "Takk", mumler hun. De små setter seg ned på kjøkkengulvet og river opp gavepapiret. Bak det gjemmer det seg to helt nye Steffi-dukker med knallrosa kjoler. De to små fjes gaper av overraskelse. "Synes dere ikke Nissen fortjener en klem?" spør mor, og de to tullene nikker og stabber bort til nissen og mottar en klem fra den fremmede mannen. "Det var vel og bra. Men da må jeg videre til naboen. Hva er det han heter igjen? Tobias?" - "Neie, det er Matias", sier de to jentene i kor, i det han forsvinner ut på sparken. "Hadet, nissen!" vinker de, og han vinker tilbake.

Dette må fortelles til far så snart han er tilbake!

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits