Hvis man vil

Så. Jeg skriver litt. Jeg har ikke skrevet på lenge. Og jeg skriver på norsk igjen, som jeg mottok fra min mors tunge. Jeg vet ikke helt hvor jeg er, men jeg vet det er nytt. Noen dager er varme.

Jeg går mye. Forbi de tre bakeriene, hver morgen, hver ettermiddag. Og hattebutikken. Jeg titter inn hver dag, håper de har fått noen nye hatter på utstilling. Jeg tør aldri å gå inn. Jeg passerer også Sjel vest. En slags bruktbutikk; med alskens gammelmodig møblement og fiksfakse gjenstander. De serverer noe som heter tapas, og har alltid lyspærer tente i regnbuens farver hengende fra taket. Selv om etablissementet er stengt brorparten av uken.

Jeg jobber. Lever livet til en morgenfugl. Lærer et nytt språk; leker med ordene og lydene, og jeg ler. Noen ganger. Jeg er fortsatt redd for alt som heter mennesker, alt som ser på meg. Annet enn kattene, som plutselig bare er der, og stirrer uskyldig på meg. Og hunden, som tilbringer sine dager i elektrobutikken. Med snuten skyver han det lille gardin til side. For å se verden derute. En verden hvor jeg til daglig drukner i oransje forfallende løv. Han gjemmer seg når jeg kommer. Når jeg gløtter bort på ham.

Jeg faller tidlig til sengs. Er ofte trett og sliten. Lengter ofte. Men får det jeg lengter etter. Den.

Historikken forblir den samme. Det samme gjør kanskje jeg. Jeg endrer meg ikke mye. Ikke nå lenger. Jeg føler meg litt gammel her jeg sitter og ikke endres. Som at alt på et vis har stanset litt. Men jeg er i bevegelse. Jeg flyter sågar noen ganger. Jeg er flinkere; mer vant. Gjemmer meg fortsatt, dog. Har det fint her, i min lille hule. Er ikke alltid alene.

Så trasker jeg, med musikken, alltid musikken, hele veien frem. Blir andpusten, til og med. Alltid litt for sent ute, men tidsnok til timen. Og det er folk, og de ser og de hører, og de snakker så øredøvende høyt om alle tingene jeg ikke kjenner, og jeg forminskes til en liten knapp som faller av en ytterjakke og plukkes opp av et lite barn som smilende legger den trygt i dresslommen, med én klar plan. Knappeboksen skal få et nytt medlem.

Og jeg prøver meg på de fremmede fraser. Lykkes noen ganger. Feiler enda flere. Men lærer. Og ler fortsatt noen ganger.

Og jeg går hjem. Hele veien hjem. Byen forsvinner bak gravmaskiner, nye trikkespor, busstopp og vannledninger. Jeg tror de prøver å grave den vekk, uten at folkene skal vite det. Fordi den er så full av skygge, og mennesker som intet godt vil. Men noen mennesker har magi, og de gir meg sine smil. Selv når det er mørkt, himmelen rød, og den første sneen faller. Selv da vet man at man har en hånd, hvis man vil.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

26, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits