Hvis man vil

S. Jeg skriver litt. Jeg har ikke skrevet p lenge. Og jeg skriver p norsk igjen, som jeg mottok fra min mors tunge. Jeg vet ikke helt hvor jeg er, men jeg vet det er nytt. Noen dager er varme.

Jeg gr mye. Forbi de tre bakeriene, hver morgen, hver ettermiddag. Og hattebutikken. Jeg titter inn hver dag, hper de har ftt noen nye hatter p utstilling. Jeg tr aldri g inn. Jeg passerer ogs Sjel vest. En slags bruktbutikk; med alskens gammelmodig mblement og fiksfakse gjenstander. De serverer noe som heter tapas, og har alltid lysprer tente i regnbuens farver hengende fra taket. Selv om etablissementet er stengt brorparten av uken.

Jeg jobber. Lever livet til en morgenfugl. Lrer et nytt sprk; leker med ordene og lydene, og jeg ler. Noen ganger. Jeg er fortsatt redd for alt som heter mennesker, alt som ser p meg. Annet enn kattene, som plutselig bare er der, og stirrer uskyldig p meg. Og hunden, som tilbringer sine dager i elektrobutikken. Med snuten skyver han det lille gardin til side. For se verden derute. En verden hvor jeg til daglig drukner i oransje forfallende lv. Han gjemmer seg nr jeg kommer. Nr jeg gltter bort p ham.

Jeg faller tidlig til sengs. Er ofte trett og sliten. Lengter ofte. Men fr det jeg lengter etter. Den.

Historikken forblir den samme. Det samme gjr kanskje jeg. Jeg endrer meg ikke mye. Ikke n lenger. Jeg fler meg litt gammel her jeg sitter og ikke endres. Som at alt p et vis har stanset litt. Men jeg er i bevegelse. Jeg flyter sgar noen ganger. Jeg er flinkere; mer vant. Gjemmer meg fortsatt, dog. Har det fint her, i min lille hule. Er ikke alltid alene.

S trasker jeg, med musikken, alltid musikken, hele veien frem. Blir andpusten, til og med. Alltid litt for sent ute, men tidsnok til timen. Og det er folk, og de ser og de hrer, og de snakker s redvende hyt om alle tingene jeg ikke kjenner, og jeg forminskes til en liten knapp som faller av en ytterjakke og plukkes opp av et lite barn som smilende legger den trygt i dresslommen, med n klar plan. Knappeboksen skal f et nytt medlem.

Og jeg prver meg p de fremmede fraser. Lykkes noen ganger. Feiler enda flere. Men lrer. Og ler fortsatt noen ganger.

Og jeg gr hjem. Hele veien hjem. Byen forsvinner bak gravmaskiner, nye trikkespor, busstopp og vannledninger. Jeg tror de prver grave den vekk, uten at folkene skal vite det. Fordi den er s full av skygge, og mennesker som intet godt vil. Men noen mennesker har magi, og de gir meg sine smil. Selv nr det er mrkt, himmelen rd, og den frste sneen faller. Selv da vet man at man har en hnd, hvis man vil.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

26, Oslo

Mitt dpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i skape i bilder og ord. Og jeg prver skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange r; det er p tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits