Løsrivelse

Hvorfor snakker vi så løsrevet om de emner der betyder noget? Er det hva lykken er; trivielle samtaler om intet? Det får meg at hige etter det å være deprimert, grublende og kontemplerende.

Kanskje jeg bare savner det å være melankolsk. Eller savner jeg måske å tale dypt, slik jeg har gjort om den indre smertes uendelighet. Kan man tale dypt om de lykkeligere ting? Vel. Man har jo alltids kjærlighet. Men det har blitt en uting her. Selv om så mange trakter etter å være elsket, å høre til hos nogen.

Hvem gjorde det søteste godeste mellom mennesker til et tabu?

Eller vet vi unge alt om kjærligheten allerede, og utsetter å tale om den til det blir aktuelt?

Du er så kald når du ikke ser på kjærlighet som en del av livet, en obligatorisk del av livet. Du bærer en form for kjærlighet for dine venner, din familie. Den er der og gjennomsyrer deg. Du står ikke alene, og du vet det. Du er elsket.

Den mediale kjærlighet kan jeg skjønne du unngår. Men kjærlighet vedvarer å være en av de eksistensielle temaene i menneskers liv. Ikke vær så redd for å elske. Jeg prøver å ikke bli det.

Jeg søker ingen make nu. Men en av grunnene til at jeg vil forbedre meg selv, er å bli den beste utgaven av meg selv, slik at også andre kan finne mest mulig glede i meg. Jeg fornekter det ikke, jeg vil gjerne ende opp sammen med noen, jeg vil elske, og det av hele mitt hjerte. Jeg har så mye godt i meg, jeg vil ikke gå med det alene. Jeg fortjener noen, en dag, som ser alt det gode i meg, og som elsker det av sitt hjerte. Det fortjener de fleste av oss, også du.

Ja, du kan ville tilbringe dine dager alene. Det er greit. Men jeg spør deg, om du kunne ha en å støtte deg på, en til å bli støttet av deg, gjensidig kjærlighet, varme, nær intimitet, ville du fortsatt foretrukket ensomheten? Ytterst få kan leve uten å elske, uten nærhet. Det bevarer sinnet på et vis, hormonutskilningene ved berøring, tryggheten av å ha en å søke til når man er svak, styrken av å være en å søke til.

Tilgi meg. Eller. Ikke tilgi meg. Dette står jeg får. Jeg vil ikke fornekte at kjærlighet er noe jeg ønsker i livet mitt. Selv om mange vil trekke lignelser til et romantisk fjols som ikke greier å være alene.

Jeg greier å være alene, jeg nyter det. Selv om jeg er deprimert, og holder mange av disse tankene for meg selv, disse tårene for meg selv, betyr ikke det at jeg søker en hurtigkur for ensomhet. Jeg har vært like deprimert når jeg ikke har vært alene, jeg har bare ofte ikke vist dette i noen særlig grad. Jeg er ferdig med depresjon. Jeg feller den av som et skall som har omgitt meg. Jeg jobber meg opp, og pleier meg selv. Og jeg hadde drømt om kjærlighet selv uten alle mine problemer. Og jeg lar meg selv drømme om kjærlighet. Når tiden er rett, kommer den til meg. Jeg har troen. Ha troen du også.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits