Sufjan Stevens fortryller Folketeateret

Mylderet beveger seg om i salen, som for en liten time siden bare inneholdt lille meg (notorisk tidlig ute), og etterhvert en 10-20 andre som ga den stakkars oppvarmeren et lite publikum. Han var fenomenal. Stemmen hans var litt som en merkelig hybrid mellom Paul Simon og Art Garfunkel, musikken var folky, men ogs moderne.

Folk strmmet til. Avbrt oppvarmeren nesten, med sine mobiler for lyse opp setenummerne. En stund etter bredde mrket seg over salen. Mylderet dabbet av. Pang! Lys flerrer opp p scenen, ville og blinkende. Noen dansere veiver om seg med bevingede armer. Musikken lyder, det er kaos. Sufjan er tredd inn p scenen, vinger henger ned langs ryggen hans, og i hans hender, den velkjente banjo. En rolig folk-lt om syv svaner spilles foruroligende vakkert. Ved slutten av balladen heves vingene hans i vret. De gjr ham dobbelt s hy. Majestetisk der nede i horisonten. Han meddeler at banjoen skal bli liggende i bakgrunnen for resten av showet. Dette er the age of Adz, dette er det indre og det ytre kosmos, dette er romferd og introspektive reiser, dette er kjrlighet; og frst og fremst er det en lek med lyder som skal manifesteres p scenen for frste gang.

Det forrykende showet setter i gang, utpreget bisarr kunst om apokalypse i rene tegneseriestilen, av en fattig afroamerikaner fra srstatene er levendegjort gjennom video, lysshow, dans og lyrikk. Sufjan mister alle hemninger. Han er ikke lenger den resignerte og rolige fyren med banjoen, han tar p seg elektrostemmen med stolthet, tramper pedaler og trykker pedaler; akkompagnert av et helt orkester, keyboardister, trommiser, alskens merkverdige instrumenter jeg ikke aner navnet p.

Vi i publikum er psykoanalytikerne, sier han, og scenebesetningen skal foreta en reise gjennom livet rett foran vre yne.

Ved slutten av konserten har mannen danset og sprettet rundt s mye, og omsider ftt lokket oss alle opp av de komfortable velursetene vre, slik at vi selv ogs kan dumme oss loddrett ut p linje med ham. Selv jeg klapper med og tramper takten. Og jeg mper fortsatt, over livet, over mannen som totalt har gjenskapt seg selv. Og jeg smiler. Et smil som ikke falmer. Gud, som denne mannen lever, leker. Konfetti skyter ut over scenen og over orkesterplassene.

De forsvinner fra scenen. Det blir mrkt. Og vi m igjennom uendelige runder trampeklapp fr de tidligere neonbekledde menneskene kommer tilbake i sivil. De gir oss sangen jeg nsket, men aldri hadde trodd ville spilles, og jeg mimer hvert bidige ord med armer kraftig angrepet av gsehud og nesten rrt til trer. Videre skyter de i gang ildballen Chicago p full styrke, og det er en orgasmisk innsprytning av det musikk br vre; fantastisk.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt dpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i skape i bilder og ord. Og jeg prver skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange r; det er p tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits