Sufjan Stevens fortryller Folketeateret

Mylderet beveger seg om i salen, som for en liten time siden bare inneholdt lille meg (notorisk tidlig ute), og etterhvert en 10-20 andre som ga den stakkars oppvarmeren et lite publikum. Han var fenomenal. Stemmen hans var litt som en merkelig hybrid mellom Paul Simon og Art Garfunkel, musikken var folky, men også moderne.

Folk strømmet til. Avbrøt oppvarmeren nesten, med sine mobiler for å lyse opp setenummerne. En stund etter bredde mørket seg over salen. Mylderet dabbet av. Pang! Lys flerrer opp på scenen, ville og blinkende. Noen dansere veiver om seg med bevingede armer. Musikken lyder, det er kaos. Sufjan er tredd inn på scenen, vinger henger ned langs ryggen hans, og i hans hender, den velkjente banjo. En rolig folk-låt om syv svaner spilles foruroligende vakkert. Ved slutten av balladen heves vingene hans i været. De gjør ham dobbelt så høy. Majestetisk der nede i horisonten. Han meddeler at banjoen skal bli liggende i bakgrunnen for resten av showet. Dette er the age of Adz, dette er det indre og det ytre kosmos, dette er romferd og introspektive reiser, dette er kjærlighet; og først og fremst er det en lek med lyder som skal manifesteres på scenen for første gang.

Det forrykende showet setter i gang, utpreget bisarr kunst om apokalypse i rene tegneseriestilen, av en fattig afroamerikaner fra sørstatene er levendegjort gjennom video, lysshow, dans og lyrikk. Sufjan mister alle hemninger. Han er ikke lenger den resignerte og rolige fyren med banjoen, han tar på seg elektrostemmen med stolthet, tramper pedaler og trykker pedaler; akkompagnert av et helt orkester, keyboardister, trommiser, alskens merkverdige instrumenter jeg ikke aner navnet på.

Vi i publikum er psykoanalytikerne, sier han, og scenebesetningen skal foreta en reise gjennom livet rett foran våre øyne.

Ved slutten av konserten har mannen danset og sprettet rundt så mye, og omsider fått lokket oss alle opp av de komfortable velursetene våre, slik at vi selv også kan dumme oss loddrett ut på linje med ham. Selv jeg klapper med og tramper takten. Og jeg måper fortsatt, over livet, over mannen som totalt har gjenskapt seg selv. Og jeg smiler. Et smil som ikke falmer. Gud, som denne mannen lever, leker. Konfetti skyter ut over scenen og over orkesterplassene.

De forsvinner fra scenen. Det blir mørkt. Og vi må igjennom uendelige runder trampeklapp før de tidligere neonbekledde menneskene kommer tilbake i sivil. De gir oss sangen jeg ønsket, men aldri hadde trodd ville spilles, og jeg mimer hvert bidige ord med armer kraftig angrepet av gåsehud og nesten rørt til tårer. Videre skyter de i gang ildballen Chicago på full styrke, og det er en orgasmisk innsprøytning av det musikk bør være; fantastisk.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits