Why am I so alone? Even with company...

Jeg roper ut etter oppmerksomhet; på de indirekte vis jeg kjenner. Ikke til noen spesiell. Jeg aner ikke hva slags oppmerksomhet jeg vil ha og hvem som skal gi meg den. Alt jeg vet er at jeg smelter sammen på innsiden om dagen; av ymse grunner. Jeg føler for mye, og jeg har ingen å dele det med.

Ja. Det er selvfølgelig et lite knippe fantastiske sjelelige individer som er der for meg i tykt og tynt, som jeg definitivt ikke tar for gitt. Det er bare det at jeg har en manglende evne til å dele følelser med andre. Jeg kan tale i det vide og det brede om hva som plager meg; bruke alle de fornemme tre-, fire og femstavelsesord jeg kan, men når solen har gått ned er det jeg som står igjen alene med mine tårer som jeg prøver å skjule for andre til enhver kostnad. Jeg greier ikke å gråte foran andre; og jeg greier ikke å be om den trøst jeg så sårt trenger, som jeg aldri har fått.

Man er tross alt vokst opp i et hjem hvor man ble kjeftet på for å gråte og dermed bearbeidet alle vonde følelser alene, gjemt vekk fra omverdenen. Slikt resulterer i at man ikke fungerer som menneske; ikke kan regulere sine egne emosjoner i noen særlig grad.

Dette er vanskelig. Spesielt når hverdagen legger utfordringer i veien for meg. Kunne vi spole litt? Bare noen år til. Jeg har mye som må repareres.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits