Eufori

Jeg prøver å forstå; men slike ting er aldri rasjonelle, det ligger ingen mening bak. Det hendte, og det var uunngåelig. Det skal visst gå over en dag. Enn så lenge får man bare leve med det, i all sin mektighet.

Ord yter meg aldeles ikke rettferdighet; men det er dog disse bokstaver og meninger jeg er fanget bak.

Over et halvt år. For lenge til å være intet. Eufori, på grunn av en vanlig dødelig. All min logikk og rasjonalitet har kjempet imot, men εὐφορία vinner frem og korrumperer enhver sans for dømmekraft. Man kaller det vel forelskelse på legmannsspråket. Er det forelsket jeg er?

Hva betyr det uansett å være forelsket i et individ? Preposisjonen for-, bundet sammen med verbet å elske. En litt tvilsom artikkel på Wikipedia kan opplyse:

"Forelskelse er en følelse av stor beundring for, tiltrekning mot eller begjær etter en annen person (...) Forelskelsen kan gi en opplevelse av intens lykke og velvære, og skyldes hormoner som utløser en naturlig rus i kroppen"

Kilde: Wikipedia

Det stemmer nokså godt med min opplevelse av fenomenet, dog det skal sies at jeg ikke har vært borti lignende før; ikke noe så vedvarende og intenst. Men det er vel her det passer å gjøre et skille mellom betatthet og forelskelse. Nesten toogtyve år skulle det ta før jeg riktig forelsket meg.

Men hva i alle dager er noe så absurd og irrasjonelt godt for? Artikkelforfatter på nevnte Wikipediaside later til å tro forelskelsen har den funksjon å tjene som en "nødvendig drivkraft for å få og oppdra barn sammen". Jeg kan prinsipielt si meg enig i dette, dog påpeke at dersom en forelsker seg, er det veldig sjelden gitt at motparten bærer de samme følelser.

Hva gjør man så når man har følelser som ikke tjener den minste hensikt, og de ikke opphører? Jeg tror faktisk ikke det er annet å gjøre enn å la følelsene dø ut av seg selv. Noe forskning tilsier at den gjennomsnittlige forelskelse vil opphøre etter et års tid (Kilde: VG). Jeg opplever at det blir mer og mer levelig med tiden som går. Mange av de irrasjonelle idéene og tankene som preget begynnelsen, har etterhvert fått smake på logikk. På den annen hånd kan jeg også fra tid til annen observere naïve drømmer om at forelskelsen en eller annen dag i fremtiden skal falle igjennom.

Fra et relativt objektivt standpunkt, må jeg virkelig si at disse følelsene fascinerer meg, hvordan jeg uten selv å ville det kan ha så lavpannet tankegang.

Rent subjektivt er det utrolig skremmende at man kan påvirkes på denne måte av hormoner og hva nå enn det måtte være. Det at jeg har blitt slik er noe som kan påvirke min relasjon til motparten. Det er et ubekvemt tema, og det er ingen god posisjon for noen parter; verken den som sliter med følelsene, eller den som vil være en god venn og et jovialt menneske, men som dessverre ikke besitter gjengjeldende følelser. Det er et puslespill av hensyn som må legges.

Én tanke

speilsjeler

17.des.2010 kl.22:00

Jeg føler at en kommentar ble litt overflødig, og samtidig ikke nok til å yte innlegget ditt rettferdighet. Jeg vil bare fortelle deg at jeg tenker over ordene dine. Mellommenneskelige forhold er skjøre.

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits