Jeg tror...

...jeg må gi meg.




Jeg har begynt i skolen igjen. Jeg har fått hva som kan kalles et liv, i den forstand at jeg ikke går ledig de fleste dager. Jeg har arbeid og plikter som må følges opp om jeg skal bestå studiet. Jeg må slutte å være meg selv store deler av tiden. Jeg må være dette forsøkt sosiale vesenet dersom jeg skal lykkes.

10 % er hva du leser; 90 % er de kontaktene du knytter gjennom alkoholisert sosialisering ymse steder i utrygge Oslo by.

På dette vis skader sosialitet meg. Jeg er kommet i en klasse hvor normen er at du drikker, fester og sosialiserer så lenge du ikke har egne barn. Så langt i livet har jeg aldri opplevd noen glede av det der fenomenet de kaller "fest". Jeg skjønner aldeles ikke konseptet. Hva feirer de? Livet? Hver helg? Flere dager i uken?

Jeg kan se behovet for å gjøre bemerkelser rundt en nær venns fødedag. Virkelig. Men så frekvent som disse normale menneskene? Jeg er overstimulert og engstelig nok som det er fra før. Jeg trenger ikke horder av mennesker for å ha det godt med meg selv. Jeg trives best når vi er to, kanskje tre eller fire. Men stort mer tar for mye på, det blir overdose, og jeg gjør som jeg er vant med; jeg forsvinner i mengden. Jeg blir usynlig. Å si noe er å hevde seg. Å hevde seg foran en mengde gir meg klump i halsen, vondt i magen, pustebesvær, økt hjerterytme og stadig rødmen. Det gjør meg fysisk vondt å være sosial, så jeg har forsøkt å unngå det.

En annen grunn til at jeg unngår disse mengdene, som min klasse og de ustyrlig usikre fadderaktivitetene, er at jeg, enn så hardt jeg leter, ikke finner noen felles plattform; noe felles utgangspunkt. Ingen brenner for film, ingen brenner for musikk. De brenner for å eksistere, for å jage det annet kjønn, for idrett og andre ting jeg ikke forstår meg på. Ting jeg ikke vil forstå meg på. De er ikke som meg. Jeg mistrives i deres selskap.

Nå skal det sies at vi har samme mål. Alle vil bli opphøyde barnehagetanter og -onkler. Men fra hva jeg har kunnet avdekke, er det mest sannsynlig av ulike grunner. Barn er de eneste menneskene jeg ikke er redd, og de fascinerer meg forunderlig. Med min bakgrunn, er jeg også opptatt av å bli en rolle i samfunnet som har i oppgave å se de barna som ikke har det så lett; de potensielle mobbeofrene og forsømte. Jeg vil bli den som kan knipe skjebner som min i grobunnen. Jeg vil bli en som kan tilby barn en trygg havn i en stadig mer kaotisk verden. Jeg vil vise godhet, omsorg og varme, jeg vil være den som ser såfrøene til gode menneskelige egenskaper og gi dem næring. Jeg vil være til nytte.

Selvsagt skal jeg ikke hvitmale alt. Jeg er i tillegg en egoist som vil ha en greit betalt jobb uten for mange timer. Og jeg vil leke på jobben, utnytte min sans for kreativitet og min kjærlighet til kunst i det daglige. Jeg vil ha en uformell og hyggelig arbeidsplass; preget av humor og humør.

For å nå mine mål -må- jeg lære meg å være sosial. Jeg innser såpass. Og jeg prøver, med museskritt. Fagmessig har man ufattelig mye å tjene på å kunne diskutere pensum med personer som har helt forskjellig bakgrunn fra en selv. En må også kunne fungere sammen i en profesjonell, men kanskje også personlig setting. Jeg gjør det jeg kan, men alkoholsamvær er fortsatt en ufattelig høy terskel for meg, så jeg håper jeg kan bli kjent med noen som også kan gå for andre typer samvær. Jeg føler meg gammel; litt modnet.

Målet mitt med studiet er å ha en greit betalt jobb å støtte meg på. Jobben skal gi meg førerkort, bil og hus. Jobben skal også gi meg anledning til å stifte familie en gang i fremtiden. Den blir også del i å gjøre meg klar for det som venter på hjemmebane av omsorgsansvar. En slags mamma-trening, liker jeg å si. For jeg vil bli mamma. Det er en av de tingene i verden jeg tror vil gjøre livet mitt komplett.

Det er det jeg trenger for å bli fornøyd som voksen. En jobb jeg trives med. En mann jeg kan dele sorger og gleder med. Et barn jeg kan ta vare på og gi et trygt hjem og en god oppvekst. Livet.





Som utgår av ovennevnte, har jeg i det siste vært opptatt, og det er en av grunnene til at jeg har forsømt bloggen min, og unnlatt å svare på høyst velkomne og gode kommentarer. Jeg beklager dette. Jeg kommer til å ta meg en pause på ubestemt tid. Prøve å finne ut denne personen jeg må være på skolen. Prøve å balansere det med mystifismen.

Jeg har i tillegg en slags skrivesperre. Den hindrer meg ikke i å skrive, men den leder alle ord og tanker inn på et emne jeg ikke er rede til å ta opp her i det åpne.

Nå er det jo ikke all verden som leser det lille klusset jeg poster her fra tid til annen. Men de få jeg vet leser holder jeg av, for jeg vet at dere har forståelse for hva jeg skriver. Til forskjell fra mannen i gata. Dessuten skriver jeg i større grad for meg selv enn for den store verden, slik at jeg kan gå tilbake i tiden og lese tankene til mitt fortidige selv. Lille ego.

Takk for meg i denne omgang. Og får jeg anbefale:


AutistAngel
Fredrikke Dorothea Bolette
Obsessive
Memoria
Eigenarta
P.I.P.
Diktbloggdikt


5 kommentarer

eigenarta

30.aug.2010 kl.21:52

Som jeg kjenner meg igjen, i dette med å være sosial. Jeg er på folkehøyskole nå, på en idrettsskole av alle ting, og jeg kjenner det akkurat som du skriver:

"Jeg trives best når vi er to, kanskje tre eller fire. Men stort mer tar for mye på, det blir overdose, og jeg gjør som jeg er vant med; jeg forsvinner i mengden. Jeg blir usynlig. Å si noe er å hevde seg. Å hevde seg foran en mengde gir meg klump i halsen, vondt i magen, pustebesvær, økt hjerterytme og stadig rødmen. Det gjør meg fysisk vondt å være sosial, så jeg har forsøkt å unngå det.

En annen grunn til at jeg unngår disse mengdene, som min klasse og de ustyrlig usikre fadderaktivitetene, er at jeg, enn så hardt jeg leter, ikke finner noen felles plattform; noe felles utgangspunkt. Ingen brenner for film, ingen brenner for musikk. De brenner for å eksistere, for å jage det annet kjønn, for idrett og andre ting jeg ikke forstår meg på."

Hvorfor er jeg her?

Men så husker jeg at jeg ville utfordre meg selv. Jeg vil virkelig klare det, men jeg tror det kommer til å bli hardt, veldig hardt.

Men du; jeg håper du kommer tilbake. Og lykke til med alt sammen.

-

Takk for den fantastiske kommentaren din, forresten. For en fin sang. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, annet enn at ordene dine varmer, virkelig, og de var akkurat det jeg trengte, akkurat i dag. Takk igjen.

little_stARE

30.aug.2010 kl.22:59

Utrolig fint innlegg! Vu får håpe det går seg til med klassen etter hvert - du er ikke lenger på u. skolen!

fredrikke dorothea bolette

14.sep.2010 kl.23:10

åh. jeg håper ikke du gir deg for lang tid. virkelig.

jeg håper du kommer tilbake.

men jeg skjønner godt hva du tenker og føler. det er vanskelig egentlig.

og takk for fin anbefalning. det gjorde meg veldig glad.

hihi. takk for det :)

ja, det er fint. alt jeg har i leiligheten har jeg fått gratis nesten. bare at jeg har holdt meg til en bestemt stil da. og det er litt fint :)

jaaa. det er jeg veldig enig i!!!

/fredrikke

Petite

05.nov.2010 kl.16:31

Det du skrev ga meg en følelse

Mystifistiske May

05.nov.2010 kl.18:58

Petite: At du fikk en følelse, ga meg en.

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits