Det evindelige fjes
Tilbake. Fortapt; forgapt, i det vakre, i ordene, i sorgens ufattelige skjønnhet, som kun blekner mot gleden av å være meg, og akkurat meg og ingen andre. For jeg omgir meg med det aller mest fantastiske. Kinematografi, musikk full av sjel, de vidunderligste mennesker.
Tenk at dette stygge lille vesen kan påkalle slik fullkommenhet. Tenk at de utroligste har valgt å inkorporere meg i sine verdener.
Foten min sovner; desto mer for hvert tastetrykk. Den lille alv som en gang var bitter, sitter nå ved min side og blåser såpebobler.
Jeg vil ei klage min nød, for jeg er forgapt og fortapt i min lille verden. Deres spill angår meg ikke, og deres underfundige regler opparbeidet rundt masker og falskhet tilhører et fellesskap jeg har meldt meg ut av for lenge siden. Jeg er meg, og det er tilstrekkelig.
Jeg er meg. Ikke helt menneskelig, men noe annet. Plutoner?
Forgapelse er sannelig et vakkert ord. Jeg vil være forgapt i for mye solskinn, foran et hav, gjennom en slitt linse, på en 120 milimeters film, nedkodet via rusten optikk fra et foreldet fotoapparat, fremkalt på et bad i et hjem, med ekstra høy kontrast.
Tenk at dette stygge lille vesen kan påkalle slik fullkommenhet. Tenk at de utroligste har valgt å inkorporere meg i sine verdener.
Foten min sovner; desto mer for hvert tastetrykk. Den lille alv som en gang var bitter, sitter nå ved min side og blåser såpebobler.
Jeg vil ei klage min nød, for jeg er forgapt og fortapt i min lille verden. Deres spill angår meg ikke, og deres underfundige regler opparbeidet rundt masker og falskhet tilhører et fellesskap jeg har meldt meg ut av for lenge siden. Jeg er meg, og det er tilstrekkelig.
Jeg er meg. Ikke helt menneskelig, men noe annet. Plutoner?
Forgapelse er sannelig et vakkert ord. Jeg vil være forgapt i for mye solskinn, foran et hav, gjennom en slitt linse, på en 120 milimeters film, nedkodet via rusten optikk fra et foreldet fotoapparat, fremkalt på et bad i et hjem, med ekstra høy kontrast.
