Julen er for barna

Ja. Da sitter jeg her igjen. Med et tomt tekstdokument, og følelsen av at jeg skulle si noe, men glemte det i det jeg tastet de første bokstavene. JA. Det var noe med jul. Høytiden som herjer nå om dagen. Jeg hopper over de sedvanlige listene over hva jeg spiste, fikk, opplevde også videre. Det var en flott jul med min kjæres familie. Nok sagt. De fleste interesserer seg neppe over min jul i og med at de ikke kjenner meg. Og man må jo ikke se bort ifra at jul stort sett er den samme for de fleste; den bare oppleves forskjellig (ikke klag på min simplifisering, takk).

Ok. Til mitt særegne syn på julen og mine svært spesielle tanker. Har jeg noen? Neppe. Julen er og blir det du gjør den til. Nå høres jeg kanskje ut som en kynisk gledesdreper. Men jeg har bare blitt voksen. Og jeg synes det er litt trist. For jeg tenkte liksom at det ville gå et par år til. Men her er jeg. Uten et fnugg av den barnlighet som var meg så kjær. Forordet til romanen min lyder som følger: "Jeg må skrive dette før jeg blir for gammel."

Romanen vil jeg neppe fullføre, da jeg har mistet de unge og naive øynene jeg hadde når jeg satte meg ned med den for første gang. Og notatene har forsvunnet i elektronisk rot. Koder av 1 og 0 har blitt knust sammen og slettet ymse dokumenter, tanker og åndsverk. Jeg er voksen. Jeg er ikke gammel. Men jeg har nådd et visst kjedsommelig nivå av modenhet som har visket ut tidligere barnlig naivitet.

Jeg prøver etter beste evne å gjenvinne det barnlige. Men jeg kan bare se det gjennom denne voksnes øyne. Denne fremmede voksne jeg plutselig befinner meg i. Hun er liksom ikke meg. Hun er en fasade satt på meg av samfunnet (og meg selv?) for å utvikle noe så fornemt som en fremtid. Jeg vet ikke. Er dette den eneste løsningen - eller finnes det andre?

Jeg er forelsket i min egen ulykksalighet, som de sier. Som dere sier, mine få lesere. Gi meg kuren, så skal jeg ta den. Egenhendig greier jeg ikke å fjerne min kjærlighet til tragedie.

Jeg lovte en viss frøken Bolette å avsløre mine hemmelighetskremmerier rundt en visst gaveprosjekt. Hun vet hva det handler om, så her er bildene:

En selvlagd ravende rabieskanin (Raving Rabbid):








En importert rwlarwlarwlaende Murloc:








Og til slutt et lite butikkjøpt spill:







Den samlede gaven falt godt i smak.

Julen summert: I år har jeg bakt ymse slag (mindre enn syv), laget sjokoladekonfekt, vasket husvask, pyntet et plastikktre og et ekte tre, stått med gavesløyfer opp til nese og handlet julegaver for om lag 3.000 kroner. Dette er om lag halvparten av månedsutbetalingen fra Lånekassen, resten gikk til husleie og bakevarer.

Jeg prøver å holde meg mest mulig positiv om dagen - men noe lumsk og ugjenkjennelig drar meg ned. Jeg vil helst slå til beistet. Men det lar seg vanskelig gjøre med slike usynlige jævler. Heldigvis har jeg en person som jobber døgnet rundt for å beseire ulumskheten. Og jeg er høyst takknemlig.

Jeg håper ingen er alene. Ingen bør være alene hvis de ikke har valgt det selv. Verden er ikke skapt for slikt. Hvor enn man snur seg minnes man om samvær og sosialitet. Ingen bør være alene nå.





Men er julen for meg? Jeg håper det. Men jul er for meg hvis jeg kan lage jul for noen andre. Det føler jeg nå. Jeg venter på barn og barnebarn og eget hus og egen ektemann.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits