21 og alene i en skolegård...

~Look for me another day, I feel that I have changed~

Her forleden befant jeg meg i en skolegård. Jeg har faktisk ikke satt min fot på en ordinær skole siden siste dag på videregående for over to år siden.

Det var særdeles uvant for en gammel universitetsjente, men den kjente følelsen kom straks snikende. Jeg var bedt i bursdagslag, hvor selskapet ble avholdt på en lokal ungdomsskole. Det var en fest mettet med utallige ukjente som kjente hverandre og som pratet. Når min eneste allierte tok seg en tur inn, lot jeg meg selv bli værende alene. Jeg gikk litt unna de andre; så ut mot Hamar og Mjøsa i ettermiddagssola mens jeg følte på nostalgien.

Jeg har aldri skrytt på meg å være en særlig sosial jente, og min stund i skolegården minte meg på fordums ensomme dager uten venner, hvor dagens høydepunkt begrenset seg til mine små observasjoner av verden rundt; gitt at de lot meg være i fred.

Noe jeg har tenkt på i det  siste er hvor lite sosial jeg er, og effekten av det, både i fortid, nåtid og fremtid. Hva innebærer det å være sosial? Å prate med folk? Småprat? Med noen? Randoms? Bekjente? Alle? Å være med folk. Å utnytte gamle samt knytte nye kontakter? Er det et påkrevd antall nære og fjerne venner, bekjente? Jeg vet sannelig ikke. Alt jeg vet er at det knytter seg i magen, svetten sprer seg, hjertet hamrer og hjernen min murer meg inne i min egen kropp hvis jeg på et eller annet vis tvinges ut i blikk- og ordutveksling med en jeg ikke er godt kjent med. Så jeg har gjennom tidene unngått det meste som ansees som sosialt. Og på et tidlig tidspunkt lot folk meg være i fred. Om det var min innestengthet eller deres ignorering vet jeg ikke.

Til nåtiden. Eller fremtiden. Man har aldri sett en jobbannonse som søker en innadvendt person. Arbeidsutlysningene drukner derimot i kriterier som "sosial", "vennlig", "ekstrovert", "utadvendt" og andre synonymer. Tatt i betraktning at introversjon er et relativt stabilt personlighetstrekk gjennom livet (jamfør The Big Five), vil jeg faktisk påstå at sjansene mine for å få en jobb jeg selv finner høyst attraktiv er minimale.

I så fall kreves en grundig personlighetskonvertering - jeg må med andre ord bli en annen. Eller. Jeg må late som om  jeg er sosial for å skaffe meg en jobb. Manipulere en intervjuer og et medmenneske. Legge lokk på meg selv og min person - bli en annen fordi... Den jeg er, er ikke bra nok.

Min personlighet hemmer meg i forhold til livet. En stor del av livet er karriere. At jeg ikke er sosial har ført til at jeg har så å si ingen kontakter til potensielt å lette min fremtidige jobbjakt. Jeg har ei hatt annet enn én jobb, en sommerjobb, så jeg har egentlig ikke noen referanser. Jeg har heller ikke vært engasjert i en eneste forening. Og min redsel for folk og fremmede generelt gjør meg utrolig nervøs og reservert i jobbintervjusituasjonen. Men min situasjon er neimen ingen CVs drøm.




Har jeg en sjanse i livet eller bør jeg satse på å bli hjemmeværende mor? Det er en vansklig nok jobb som alle kvinner kan få fritt etter egen vilje. Jeg har jo faktisk kapret et mannebein. På den annen side vil en barneoppvekst i dag ofte kreve to arbeidende foreldre etter kvinnerevolusjonen.


2 kommentarer

Tom

08.sep.2009 kl.16:12

Hjemmeværende husfar er visst det eneste jeg kan satse på også... eneste problem er at jeg er huslat... det blir skjelden gjort noe i hjemmet med mindre jeg har brukt 1 mnd på å psyke meg opp til å gjøre noe eller at jeg rett og slett er i humør til å gjøre noe konstruktivt (jupp det skjer et par ganger i året... hvor motivasjonen kommer fra aner jeg ikke)... så kanskje jeg ikke passer til hjemmeværende husfar heller... Uteligger er det jeg ser i min fremtid...

Mystifistiske May

08.sep.2009 kl.22:36

Hmm.. Visste du at humøret blir bedre av litt aktivitet? :) Det er grunnen til at deprimerte mennesker får perioder hvor de rengjør og rydder en god del... Så i bunn og grunn bør det kanskje ikke handle om å være i humør til å vaske, men å vaske seg i humør? Bare en tanke.

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits