"Jeg snublet i en Totoro!"

... hørt på Outland.

 

Outland er en av de sjeldne butikkene som er fullstappet med spesielle dingsebomser jeg kan gå rundt i timesvis og beskue. Monsterbamser. Goth-lolita-kostymer. 1-Up-tøfler. T-skjorter med påskrifter som: "I'm only here 'cause my server is down". Og fantastisk mye annet rart mellom de sedvanlige mangaene, animeene, fiksjonen og tegneseriene.

 

Men jeg tør selvfølgelig ikke å kjøpe noe. Gjennom tidenes løp har jeg kun våget meg til disken én gang. Jeg var nybegynner, og kjøpte meg et volum av Death Note. Etter det har jeg bare snust. Stille og forsiktig. Helt for meg selv. Gjemt meg med musikk og unngått blikk.

 

Hvorfor? Fordi jeg er redd jeg ikke er kul nok til å være kunde på Outland. Handlerne der kjører som regel "sin egen stil". Jeg mangler alt som heter stil. Jeg er ikke gjennomvevd på noen som helst måte. Jeg tar til takke med den gode gamle "jeg er for kul til å ha en stil", en type anti-mote, akkopagnert av ymse gamle utbrukte utvaskede plagg fra Lindex, Cubus, H&M, KappAhl og lignende. En parodi på stil kan man vel si. Egentlig så er jeg bare random. Men om jeg hadde hatt knallrosa hår, hadde det vært greit. Det med stil er å skille seg ut på en måte andre rundt deg kan akseptere. Tror jeg.

 

Men så lenge man føler seg ålreit, er det ikke så viktig med stil for meg. Jeg vet hva jeg liker og ikke liker. Farger, mønstre, teksturer. Jeg vet noenlunde hva som fremhever kroppsfasongen min på en positiv måte. Og jeg vet hva jeg har råd til og ikke. Og... Jeg vet hva som skiller meg ut på en sjelden dag jeg ønsker å skille meg ut.

 

Outland portretterer til en viss grad en japansk kultur gjennom sin salgsportefølje. De var pionerer på markedet før det ble moteriktig å digge alt japanerne spyttet ut av kultur i løpet av et år. Nå er butikken tidvis kommersialisert. Dette bevises ved det faktum at en random som meg, som bare har sett et titalls animeer, og lest en og en halv mangaserie, frekvent besøker butikken for å titte og late som om jeg er kul.

 

Japansk kultur fascinerer meg, som så mange hundretusener av andre vestlige borgere. Jeg liker det, rett og slett. Ikke for å virke kul (sånn egentlig, selv om det fortsatt er en halvsann bi-effekt). Jeg liker det fordi det er pent. Det er vakkert og det er uskyldig. Det er den siste rest av urørt barnlig fantasi her i verden... Delvis.

 

Det som interesserer meg mest innen japansk kultur, og som i det hele tatt fikk meg inn på sporet, var animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli. Det ble opprettet lenge før min egen tid. Faktisk i 1985. Hele to tiår senere skulle jeg oppdage noe virkelig fantastisk, som satte selveste Disney til skamme. Det er kunst, rett og slett.

 

Den første ordentlige anime-filmen jeg så var Chihiro. Chihiro og heksene, Spirited Away eller Sen to Chihiro no Kamikakushi. Den ble vist på NRK, og jeg ble sittende limt til skjermen. Side om side med fantastiske tegninger. Livaktig landskap, og utrolig detaljrikdom. Nydelige noter og toner. For ikke å nevne den fortryllende historien om den lille jenta Chihiro som blir fanget i et eventyrland på et spa for guder, og må arbeide seg ut igjen. På veien finner hun mange spennende karakterer. Som Kamajii, som har seks armer og driver fyringsrommet under spaet, ved hjelp av sine fortryllede sotgnomer, som egentlig er kull, men også arbeidsomme små tasser. Og dette er kun begynnelsen. Filmen introduserte japansk kunst for meg på en måte jeg aldri har opplevd. Den fikk meg til å oppsøke glansfulle perler som Min nabo Totoro (My Neighbor Totoro, Tonari no Totoro), Det levende slottet (Howl's Moving Castle, Hauru no Ugoku Shiro), Ildfluenes grav (Grave of the fireflies, Hotaru no Haka) hver eneste en verdt over tusen ord. En rettferdighet jeg ikke kan yte dem i skrivende stund. Men jeg kan garantere at om du er som meg har du gått glipp av noe veldig viktig dersom du ikke har åpnet Studio Ghiblis skattekiste.

 

PS: Det må sies at det er, i min bok geniærklærte Hayao Miyazaki som står ansvarlig for en rekke av Ghiblis produksjoner. Han var forøvrig med på å skape selve Ghibli, så det er en stor mann jeg har stor respekt for.

 

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits