"Jeg snublet i en Totoro!"

... hrt p Outland.

 

Outland er en av de sjeldne butikkene som er fullstappet med spesielle dingsebomser jeg kan g rundt i timesvis og beskue. Monsterbamser. Goth-lolita-kostymer. 1-Up-tfler. T-skjorter med pskrifter som: "I'm only here 'cause my server is down". Og fantastisk mye annet rart mellom de sedvanlige mangaene, animeene, fiksjonen og tegneseriene.

 

Men jeg tr selvflgelig ikke kjpe noe. Gjennom tidenes lp har jeg kun vget meg til disken n gang. Jeg var nybegynner, og kjpte meg et volum av Death Note. Etter det har jeg bare snust. Stille og forsiktig. Helt for meg selv. Gjemt meg med musikk og unngtt blikk.

 

Hvorfor? Fordi jeg er redd jeg ikke er kul nok til vre kunde p Outland. Handlerne der kjrer som regel "sin egen stil". Jeg mangler alt som heter stil. Jeg er ikke gjennomvevd p noen som helst mte. Jeg tar til takke med den gode gamle "jeg er for kul til ha en stil", en type anti-mote, akkopagnert av ymse gamle utbrukte utvaskede plagg fra Lindex, Cubus, H&M, KappAhl og lignende. En parodi p stil kan man vel si. Egentlig s er jeg bare random. Men om jeg hadde hatt knallrosa hr, hadde det vrt greit. Det med stil er skille seg ut p en mte andre rundt deg kan akseptere. Tror jeg.

 

Men s lenge man fler seg lreit, er det ikke s viktig med stil for meg. Jeg vet hva jeg liker og ikke liker. Farger, mnstre, teksturer. Jeg vet noenlunde hva som fremhever kroppsfasongen min p en positiv mte. Og jeg vet hva jeg har rd til og ikke. Og... Jeg vet hva som skiller meg ut p en sjelden dag jeg nsker skille meg ut.

 

Outland portretterer til en viss grad en japansk kultur gjennom sin salgsporteflje. De var pionerer p markedet fr det ble moteriktig digge alt japanerne spyttet ut av kultur i lpet av et r. N er butikken tidvis kommersialisert. Dette bevises ved det faktum at en random som meg, som bare har sett et titalls animeer, og lest en og en halv mangaserie, frekvent besker butikken for titte og late som om jeg er kul.

 

Japansk kultur fascinerer meg, som s mange hundretusener av andre vestlige borgere. Jeg liker det, rett og slett. Ikke for virke kul (snn egentlig, selv om det fortsatt er en halvsann bi-effekt). Jeg liker det fordi det er pent. Det er vakkert og det er uskyldig. Det er den siste rest av urrt barnlig fantasi her i verden... Delvis.

 

Det som interesserer meg mest innen japansk kultur, og som i det hele tatt fikk meg inn p sporet, var animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli. Det ble opprettet lenge fr min egen tid. Faktisk i 1985. Hele to tir senere skulle jeg oppdage noe virkelig fantastisk, som satte selveste Disney til skamme. Det er kunst, rett og slett.

 

Den frste ordentlige anime-filmen jeg s var Chihiro. Chihiro og heksene, Spirited Away eller Sen to Chihiro no Kamikakushi. Den ble vist p NRK, og jeg ble sittende limt til skjermen. Side om side med fantastiske tegninger. Livaktig landskap, og utrolig detaljrikdom. Nydelige noter og toner. For ikke nevne den fortryllende historien om den lille jenta Chihiro som blir fanget i et eventyrland p et spa for guder, og m arbeide seg ut igjen. P veien finner hun mange spennende karakterer. Som Kamajii, som har seks armer og driver fyringsrommet under spaet, ved hjelp av sine fortryllede sotgnomer, som egentlig er kull, men ogs arbeidsomme sm tasser. Og dette er kun begynnelsen. Filmen introduserte japansk kunst for meg p en mte jeg aldri har opplevd. Den fikk meg til oppske glansfulle perler som Min nabo Totoro (My Neighbor Totoro, Tonari no Totoro), Det levende slottet (Howl's Moving Castle, Hauru no Ugoku Shiro), Ildfluenes grav (Grave of the fireflies, Hotaru no Haka) hver eneste en verdt over tusen ord. En rettferdighet jeg ikke kan yte dem i skrivende stund. Men jeg kan garantere at om du er som meg har du gtt glipp av noe veldig viktig dersom du ikke har pnet Studio Ghiblis skattekiste.

 

PS: Det m sies at det er, i min bok genirklrte Hayao Miyazaki som str ansvarlig for en rekke av Ghiblis produksjoner. Han var forvrig med p skape selve Ghibli, s det er en stor mann jeg har stor respekt for.

 

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt dpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i skape i bilder og ord. Og jeg prver skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange r; det er p tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits