Badeball

Badeball? Noe så grassalt trivielt. Jeg har ikke vært nær en badeball siden min barndom. De var spennende så lenge de varte. Men de døde ganske ofte. De ble slappe slasker, helt uinteressante for det lekende menneskebarn.

Om dagen føler jeg meg litt som en badeball. Sett vekk fra de utpregede negative konnotasjonene, selvsagt. Jeg er slapp, daff, umotivert, uenergisk. Jeg opplever dette tidvis året rundt. Men tilfellet nå er vel at jeg har behandlet døgnet som en... Nei, vet du hva? Jeg har aldeles ikke ofret døgnet en tanke. Selv om det er mørkt omkring går jeg ikke til sengs. Jeg sitter oppe så lenge mine øyne greier å holde seg oppe, og jeg sover til kroppen min er så sliten av å sove at den bare opp og ta seg en aldri så liten tusletur.

På den annen side er dette et kjent sommerfenomen. Iallefall hos meg. Ingen jobb har jeg tatt. Jeg valgte kjærligheten og lidenskapen. Og endte opp med et utvidet tidsperspektiv. Med våketid og søvntid på et tyvetalls timer. Enhver matematiker og lekmann vil si seg enig i at om man summerer våke og søvn, ender man opp med et døgn uhorvelig større enn de standardiserte fireogtyve timer. Er dette skadelig? Så vidt jeg vet har de ikke bevist noe. Så jeg lar det gå sin gang. Er badeball.

Snart er høsten og skolestart her. Og jeg er fortsatt oppvakt nok til å finne frem lappesettet, reparere og blåse opp ballen. Tvang er den beste pådriver.
.
.
.
.
.
.
Jeg hopper ned til virkeligheten noen ganger. For å være ålreit. Vanligvis befinner jeg på et plan litt utenfor hva som er sunt. Med eksperimentelle tankert om menn som er så små at de får plass i en dosett. En til hver dag. En slik rød sak bestforeldre har med masse spennende piller i. Og å sove sammen med min utkårede og min fremtidige svigermor på toppen, oppi en butikkfryser, som hun akkurat har lastet full med kjøttkaker. Og å hviske fortvilte ord i ørene på fremmede slik at de blir med meg hjem for å sitte på loftet og spille vri åtter om millioner av kroner, mens blodigler sakte men sikkert formerer seg i all hast for å nå et stort nok volum til å reinkarnere blodigleguden Ichtar, som skal regjere på jorden når universet trekker seg sammen til et lite nabolag av jordlignende kuler med vesener på. Og jeg, med mitt hår som når ned til bakken, og svarte vinger, balanserer med metallbeslåtte lærstøvler på en kobbervaier som fører strøm for å rekke min time hos en mystisk doktor som skal skjære et snitt i pannen min for å slippe en skinnende blå sky ut av hodet mitt......

Ord strekker sjelden til.

Ingen tanker

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits