Hva den stygge vet

Dette er noe tilnærmet automatskrift som jeg påbegynte brått midt i forsøkt søvn den 11. april, kl. 5.44 om morgenen.

 

Jeg gjør herved et skille mellom stygge og pene mennesker. Det er drastisk, dette vet jeg. Jeg betegner meg selv som "stygg" - og de jeg plasserer i samme kategori vil kunne ta seg nær av dette, da ordet jeg velger å bruke, stygg, er et negativt ladet ord. Jeg betegner ingen i kategorien åpenlyst, bare i mitt eget hode, for å unngå å såre - for jeg vet det sårer. Jeg er dessverre i dette øyeblikk ikke kreativ nok til å bevege meg vekk fra dette halvtabuet av et ord. Jeg beklager på forhånd.

 

En gang på barneskolen ble dette skillet implementert i mitt liv og min verden. Det kan for så vidt sies å være et skille mellom den kule/populære og den ukule, eller "mobbeofferet".  Satt litt på spissen. Jeg føler at ting kommer tydeligere til syne dersom de kontrasteres.

 

Både den stygge og den pene akkumulerer verdifull kunnskap gjennom sine respektive verdisyn og verdener. Nå kan det hende jeg forhelliger den stygges perspektiv - men jeg vil tillate meg selv å gjøre så, ettersom det er fritt for alle å motsi meg, kritisere meg, og til og med overbevise meg om å skifte standpunkt.

 

Den stygge vokser opp og modner i en langt mer truende verden enn den pene. Den stygge må, eller bør*, "gjøre opp" for sine medfødte estetiske "feil" ved å vise seg sterkere på andre områder enn utseende.  Dette være seg intellekt, humor eller andre spesifikke talenter som krever hjernens innsats - eller kanskje kroppens, i forbindelse med sport. Jeg beklager, men jeg har en tendens til å plassere pene mennesker i atletikerkategorien.

 

*Alle har vel et valg?

 

Nerder er følgende av den stygge sorten. Merk igjen at jeg intet vondt mener med betegnelsen "stygg" - ordet er simpelthen et redskap i min skildring av verden sett med mine øyne. Jeg har om sant skal sies sansen for nerden, med hans eller hennes begrensede interessespenn, sansen for inneliv og innelukkethet. Jeg finner nerden attraktiv. Også rent estetisk. Estetikken er læren om skjønnhet. Men hva som er vakkert er subjektivt. Jeg liker nerder med geeky t-skjorter, briller og gjerne uflidd hår. Det er vakkert for meg. Jeg tillater meg selv å si så - selv om skjønnhet ofte defineres av massene. Eller mediene. Alt etter som. Og hvem kjenner vel ikke til myten om at fete mennesker (særlig hannkjønn) sprer latter hvorenn de vralter?

 

Om man er stygg, finner man sin nisje så raskt som mulig. Man legger betydelig med arbeid ned i den. Min nisje har vært noe sånt som at jeg forsøker å virke smart. Jeg jobber med en universitetsutdannelse. Jeg beviser meg likeverdig, eller til og med overlegen de pene, med fine ord og høye tanker. Men jeg er ikke nerd. Det er mulig jeg har vært det før, men den tid er forbi. Jeg hevder at jeg er kunstner fordi jeg fra tid til annen setter pennen til papiret eller penselen til lerretet. At jeg har et kunstnersinn på grunn av min dyptgravende interesse for og avhengighet av film og musikk. Nok om meg.

 

La oss gå over til de pene. De vokser opp i en mildere verden. De får ros på grunn av sitt utseende og blir som regel ikke tvunget inn i nisjer (med mindre de har prestasjonsfokuserte foreldre).

 

De pene lærer seg det som trengs. Ofte liker jeg, og muligens mine, å tro at de pene mangler intelligens. Det blir vel en slags kompensasjon for at vi trenger å vise det, og stadig må opprettholde det. Dette har ingen grobunn i fakta. Intelligens er normalfordelt i befolkningen. Det skulle ikke være noen signifikant korrelasjon mellom utseende og IQ-score. Poenget jeg vil få frem er at alt ettersom du tilhører de pene eller de stygge, vil omverdenen stille forskjellige krav til deg. Utifra hva jeg har skrevet så langt, burde pene og stygge mennesker være nokså likeverdige mennesker ideelt sett. De spiller bare forskjellige roller. Men?

 

Tidligere gjorde jeg en lignelse mellom den stygge og mobbeofferet. Det har seg nemlig slik at de pene har en tendens til å havne i kategorien mobbere, og de stygge i kategorien offer. Mobbing går i særdeles mange tilfelle på utseende eller meninger som skiller en fra fellesskapet. Åpenbart er den stygge utsatt! Grunnene til at de pene utøver "systematisk erting og trakassering" kan være mange. Offerets foreldre vil av hensyn til barnet ofte forklare mobbingen med sjalusi, under den tankegang at de pene er dumme og misunner de stygges intellekt. Dette har vi beveget oss forbi. En annen teori er at man hevder seg selv. Er det egentlig gjennom mobbing, nedsetting av andre, at de pene får sin status? Besitter de ikke denne fra før av i kraft av sin skjønnhet. Jeg har ingen svar å tilby. Ofte tror jeg at mobbing er tilfeldig ondskap, uten mål og mening. Og det er derfor den vedvarer, trass i tiltak som holdningskampanjer og regjeringsvedtak.

 

Den mobbing jeg har vært utsatt for gikk mest på mitt utseende, min fysiske form, min økonomi (status), og muligens med tiden også min væremåte. Å bli utestengt resulterte kanskje i en frarivelse fra min side. Hvor jeg gradvis fjernet meg fra fellesskapet, gikk mine egne veier. Deltok ikke på fester, knyttet ingen vennskapsbånd, drakk ikke, røykte ikke.. Jeg malte. Omsider for meg selv på en kunstskole. Noe motiv for mobbingen tenkte jeg aldri på. Jeg hadde ikke noe å misunnes for. Jeg var stygg og fattig. Mobbingen i seg selv holdt tankene i gang. Presset inn mindreverdighetskomplekser og destruerte det som kunne vært av selvtillit. Om klassekameratene mine tjente statuspoeng på å fryse meg ut og snakke vondt om meg og stille meg i pinlige situasjoner vet jeg ikke. Men det virker lite sannsynlig fra mitt synspunkt. Selvsagt må jeg ikke glemme at barn i høy grad er irrasjonelle vesener. Og jeg er inget barn den dag i dag, så det kan godt hende jeg rasjonaliserer.

 

En innbitt tro blant de pene er at vi stygge er sjalu på dem. Det er nok sant at vi misunner dem deres livs letthet. Men ettersom vi, som alle andre, på et eller annet tidspunkt begynner å tenke med egne hoder, danner vi en front mot de pene. Us and Them. Vi kan ha det godt på vår egen måte. Vi oppnår mer. A sence of accomplishment. Kanskje er det et forsvar. En selvbeskyttelse for å unngå depresjon og sammenbrudd. Uansett. Man føler seg like god som, eller kanskje til og med bedre enn de pene. Og da med hovedvekt med de som mobber.

 

- "Vi er bedre enn som så. Vi er moralsk overlegne fordi vi velger å vende det andre kinn, og ikke selv bedrive slik dårskap." Falske håp eller ikke. Om det fungerer for velværet, skal man ikke klage.

 

Noe jeg forresten tenker på er hvordan jeg husker episoder i mitt liv som definerende skjellsettende nederlag? At disse ikke i det hele tatt finnes i minnet til dem som var ansvarlig for nederlaget. Det jeg kaller mine traumer er glemt barndomslek for en annen. Det er tungt å tenke på - men jeg er meget sikker på at de som gjennom tidene har brukt sin tid på å mobbe meg ikke bærer et gram skyldfølelse. Nok en grunn til å hate de pene. Innerst inne håper jeg, og en del andre, på den store klassegjenforeningen, hvor en kan la egne bragder tale for seg selv i kjølvannet av de penes fiaskoer. Men det var jo slik at de befant seg på samme mentale nivå allikevel - med samme sjanser for å lykkes som voksen.

 

Ofte opplever de stygge at de blir stengt ute fra fellesskapet av de pene. Selvsagt finner de stygge sammen - men en del forblir litt tilbaketrukne og innestengte. Dette kommer til syne på nettverkene deres. De pene er ofte mer utadvendte, og oppretter store kontaktnettverk - som er veldig viktig for både karriere og sosialt liv. En med et noe begrenset nettverk møter en del hindringer i jakten på en god jobb og et tilfredsstillende liv. Så det kan faktisk være de pene som har mest å skryte av ved tiårsjubileet.

 

De pene har kun ett stort problem i sin ungdom (skjønnhet forfaller jo). Problemet er å bli likt for sitt indre. Et vakkert ytre virker appellerende på et menneske - potensielle venner og elskere. Det ligger begravd i våre gener å søke det vakre. Skjønnhet er et tegn på vitalitet og fruktbarhet - og homo sapiens har en sterk trang til å føre levedyktige slektsemner videre. Når du er stygg, vet du med større sikkerhet at de rundt deg ikke er der grunnet en driftsmessig genoppskrift. De befinner seg i ditt liv fordi de har tatt en personlig avgjørelse - ditt vesen, din personlighet, er det som appellerer til dem.

 

De pene fjes må alltid frykte overfladiske relasjoner. Jeg er av den tro at ethvert menneske, pent eller stygt, søker spirituell kontakt med andre mennesker. Man vil være nær noen, finne sjelevennen sin. Høre til.

 

Kall meg kynisk. Kall meg hva du vil. Jeg vil gjerne høre kommentarer på dette innlegget :)

 

Beklager at jeg ikke har drøftet kategorien nøytral/tilbaketrukket. Det er uholdbart å dele alle mennesker inn i to kategorier. Disse forutantagelsene er basert på meg selv og min oppvekst i en vestlig kultur.

 

(Forresten vil jeg snart ta opp forhold. Ikke kjærlighet, men systematiseringen av den i hierarkier.. Mottar gjerne personlige tanker om dette på mail eller kommentar...)

7 kommentarer

Therese Birkeland

21.apr.2009 kl.02:39

sykt bra innlegg ! :-)www.thherese.blogg.no

Lizbeth Osnes

21.apr.2009 kl.02:42

Hehehhee, så morsomt innlegg! =P

Mystifistiske May

21.apr.2009 kl.04:24

Takk og takk =) Det er vel et litt komisk emne når jeg tenker meg om..

Maja

21.apr.2009 kl.12:03

Jeg både liker og blir provosert av innlegget ditt - fordi du skjærer alle over en kam basert på noe så simpelt (og innfløkt, ettersom "pent" og "stygt" ikke er objektive verdier i det hele tatt) som utseende. Du innser selv at du er overfladisk - jepp, like sykt overfladisk som de "pene" er når de mobber de "stygge". Men du har også rett i at mennesker blir behandlet forskjellig ut fra utseende - jeg var selv den stygge andungen som ble mobbet i årevis, for så å oppleve å bli behandlet helt forskjellig når utseendet mitt forandret seg. Tro meg, det gjorde meg eitrende sinna å oppdage at det var slik verden fungerte. Men mener du virkelig det du skriver er fakta? Noe "den stygge" vet? Kan man ikke være nerd selv om man er "pen"? Etter å ha vært hardcore WoW spiller i 4 år kjenner jeg ikke en eneste person som ikke vil sette på meg merkelappen "nerd". Finnes det ikke pene mennesker på universitetet? Får de ikke gode karakterer? Er alle pene mennesker potensielle mobbere? Finnes det ikke stygge mobbere? Burde det ikke være mulig å få seg selv til å føle seg bra uten å rakke ned på andre? Utseende er kun gentikk og utvendig spakkel i form av sminke, det vet du like godt som meg. Det sier ingenting om hvor ondsinnet eller smart man er. De som mobbet meg mobbet ikke fordi de var pene og jeg var stygg, men fordi de manglet oppdragelse, fordi de trengte noen å herske over, fordi de var usikre, og fordi jeg var et "easy target". Verden er ikke så svart hvitt som du fremstiller den.

Tom

21.apr.2009 kl.13:41

- Flott innlegg det her :)Jeg har satt meg selv i "Styggebåsen" selv jeg for det er der jeg føler jeg hører hjemme. Av og til blir jeg overrasket over at det faktisk finnes pene mennesker som ikke er overfladiske... jeg har funnet ut at man ikke skal forhåndsdømme personer etter utseende men det verste er at jeg for det meste har rett *sukk* Det eneste som er værre enn en pen overfladisk arrogant person er en stygg overfladisk arrogant en *ler*. Jeg har altid falt for sånn jeg kaller utenfor min liga (huff jeg har sett for mye film)... jeg er ikke akkurat no spesielt smart heller, jeg hater å lese/studere, jeg velger heller å se filmen... Jeg husker jeg leste ofte før min pappa engang på slutten av 80 tallet kjøpte videospiller... etter det har jeg ikke løfta ei eneste bok.Når det gjelder mobbing så er det vel det som har bygd min nåværende personlighet... jeg var outsideren i klassen min blandt gutta på grunnskolen og oftest den som ble hazet hver bidige dag, enten pga klær jeg hadde på, familien min... alt jeg gjorde ble gjort narr av. Men men det er over 20 år siden nå... Har jeg rakket ned på andre, ja, personer som har oppført seg som en dritt/bitch har jeg sikkert rakka ned på flere ganger... men å mobbe en person bare for å oppnå "status" blandt resten av crewet er ikke helt min ting.Nå er jeg nesten agorafobisk og går sjelden utenfor døra... Jeg har som Maja i inlegget over vært Hardcore World of Warcraft spiller i 4 år og funnet venner der... Det fine med nett er at man kan selv velge om man vil holde folk på avstand.. man styrer liksom all kontakt selv... Av og til drar jeg til sånne sjekkesider og flørter litt bare for å føle meg litt normal, men jeg gjør aldri noe uttav det.. hallo internettsjekking er definitivt ikke no for meg *ler* Jeg har vært singel hele livet og blitt vant til det så jeg ser ikke noe feil ved å dævve aleine som man så fint sier.Det verste er at jeg ser på alt som skjer meg nå som karma for et eller annet jeg har gjort i et tidligere liv... Ergo fortjener jeg alt som kommer min vei ^^ Bedre lykke neste gang... Er det pessimistisk av meg ?

Noi-chan

21.apr.2009 kl.18:15

Viktig innlegg! Som en av "de stygge" kan jeg si meg enig i flere av dine betraktninger...

Mystifistiske May

25.apr.2009 kl.03:21

Tusen takk for gode kommentarer, Maja og Tom.. Jeg synes dere gjør dere veldig interessante tanker med hensyn til temaet. Jeg føler en veldig skepsis hos deg, Maja, og det er bra. Jeg tror jeg har klarlagt meg godt når det gjelder mine forutsetninger for å skrive teksten, og du belyser godt hvilke urettferdige overforenklinger jeg gjør.

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits