Dagens tankerekke vil forvirre deg. Håper jeg...

La meg komme med en lang rekke tilfeldige tanker som relaterer til livet, hverdagen og meg selv.

Først. Noe av det verste et deprimert menneske kan høre er "det handler enkelt og greit om å ha en positiv innstilling - så tenk mer positivt!" Har du noen gang vært virkelig deprimert, så vet du at en del av å være deprimert er troen på at ingenting hjelper. For å mildne eller kanskje kurere en depresjon må selve tankesettet brytes ned. Tankene fungerer ikke som de skal. Det hjelper ingen verdens ting å fortelle den deprimerte hva han skal tenke. Det er tankene hans som er problemet. Litteraturen forteller at de fleste former for depresjoner falmer med tiden (untatt lidelsen kronisk depresjon, hvor forsøk på kur som oftest er medisinering, terapi, og hvis ingen når frem i tide - selvmord). Hvis oppfordringen "tenk positivt!" skal virke, må personen være innstilt på å bedre sin situasjon. Dystert er det kanskje. Og det er vanskelig å unngå slike råd. Men etter min begrensede kunnskap er det slik det foregår. Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å være en venn. Gjøre de små hverdagslige ting venner gjør. Gi et smil. Indirekte vise at verden ikke er så ille. Ikke preke.

 

Når jeg var liten hadde jeg i flere år et lilla påskeegg, hvor mor la godteri rundt påsketider. Søsteren min hadde et vanlig standardegg. Tror hennes stilige røde ble ødelagt. Påskeegget var av den stående typen. Bunnen var ren hardplast. Toppen, eller lokket, var dekket med lilla plysj, stirrende plastikkøyne og kaninører. Jeg husker at jeg var så glad i det egget. Tror jeg beholdt det flere år etter sprekker og avfelte deler. Jeg tror det opprinnelig inneholdt en spesiell type godteri - muligens sukkertøy. Jeg synes nesten jeg kjenner lukten, smaken. Jeg elsker slike små minner. Tenk på et du har selv.

 

Jeg liker barn. De er små, ærlige, og fortsatt ikke blitt helt ødelagt av sine foreldre. De er rene. Har ikke fått inkorporert visse sosiale regler som sikrer avstand. Et ungt barn vil møte dine øyne på bussen. Noen ganger blir jeg sittende å stirre inn i øynene på babyer i vogner mens jeg tar t-banen. Det er fascinerende hvordan de på ingen måte slipper blikket ditt når de først har fanget det. Jeg tror fullt og holdent på at øynene er sjelens speil. Og barn har ikke lært seg å frykte andres sjeler. Det er fantastisk. Jeg frykter andres sjeler mer enn døden selv. Og jeg frykter at de skal stjele min. Derfor ser jeg alle andre steder enn i folks øyne. For det meste.

 

Tid. Jeg har alltid hatt en ting for å være tidlig ute. Kanskje er det konkurranseinstinktet mitt - førstemann til møtestedet. Kanskje er det noe annet. Nå i det siste har denne trangen falt litt ned. Jeg kommer akkurat i tide til forelesninger. Jeg er til og med sen når jeg skal møte venner. I dag forsov jeg meg, og rakk ikke forelesningen i filmhistorie. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke jeg noensinne har forsovet meg til noe skolerelatert før. Jeg forsov meg til et bankmøte en gang. Jeg misset bussen to-tre ganger på videregående. Hva har hendt meg? Har tiden mistet sin rolle? Har jeg hengitt meg til øyeblikket?

 

Jeg liker små ting. Jeg har sansen for det små (ja - jeg vet setningen er grammatikalsk ukorrekt - jeg liker å si "små"). I går kjøpte jeg et duftlys av vanilje. Jeg vil tenne det ved spesielle anledninger. Og la det brenne litt for anledningen. Men bare litt.

 

Jeg ble oppfostret i enkle kår, og har aldri vært et særlig velhavende menneske. Men det lille som har kommet min vei har jeg vært forsiktig med. Sparte alltid opp store deler av stipendet mitt på videregående. Nå har jeg derimot entret en litt annen rolle hva gjelder penger. En del går ut til CDer, DVDer og lignende bestillingsvarer. Jeg bruker mer penger på gaver (jeg elsker å gi gaver, treffe rett på, gjøre noen glad - det gir en god følelse). Jeg bruker penger på faste "voksneutgifer", som mobilregning, husleie, mat og husholdning. Og jeg sparer knapt på noe. Lar hele stipendet gå med. Nesten. I går kjøpte jeg noen småting til påskeegg jeg vil gi til mormor og mor, som jeg skal henge med i helgen. Før jeg visste ordet av det var kontoen min så å si tømt. Nesten ikke et øre igjen - og neste stipend ventes ikke før over påske. Det her er meg, og jeg lar det komme til dette. Jeg er ikke hvem jeg var.

 

Jeg har forresten funnet ut hva som feiler en stor del av dagens norske ungdom. De er omgitt av tusener av stier, uten noe kart. Hvis man tar en titt på yrkesvalg, er det mange som bare flyter gjennom systemet, og lar tilfeldigheter bestemme ens levebrød. I alle fall er det min erfaring at veldig mange på min alder, men særlig yngre mennesker også, ikke har noe fast mål med sine utdanning. Man bare går etter det som virker spennende eller innbringende der og da, uten nødvendigvis å ta stor høyde for fremtiden. Jeg kastet meg på allmennfaglig studieretning, og deretter psykologi. Jeg blir ikke psykolog. Jeg vet ikke hva jeg blir, og jeg har ingen planer. Men jeg har en løsning.

 

Et sted mellom ungdomsskole og videregående bør det finnes et kurs, en skolering, hvor unge voksne blir gitt de riktige redskaper til å skjære ut sin egen sti. Jeg tenker meg en skole hvor man setter karriere, yrke, interesser, ambisjoner og livsmål i fokus. En skole hvor man blir fortalt sine muligheter og begrensninger, en skole som sørger for at man har all mulig informasjon tilgjengelig. En skole hvor tanken og menneskets søken er i fokus. En skole basert på frivillighet - men gjerne godt reklamert for. Bare en idé.

 

Dette bringer meg forresten inn på tankene jeg hadde om min egen utopi (les sekt). Jeg føler at økt sexfokus og seksualisering av mennesker fra en stadig yngre alder korrumperer samfunnets verdier. I min utopi står den åndelige kjærligheten i fokus. Og viten, kunnskap, om verden og mennesket. I dette samfunnet idekker vi oss masker. Ikke sosiale masker slik som den verden jeg nå lever i (disse forlater vi). Maskene jeg mener er fysiske masker som lar mennesker uansett farge og utseende møtes uten fordommer. Denne maskeringen vil bidra til at sjelevenner lettere finner sammen. Det må ikke være en maske, det kan gjerne være et slør - lik en hijab. Det eneste man skal kunne se er sjelens speil, øynene. Her lar vi de mer åndelige ting styre mellommenneskelige forhold. Kjærlighet skal stå i sentrum, og fordrive hat.

 

Søk gjerne opp John Rawls' uvitenhetens slør.

 

Jeg drømmer om å bli en kul tante. Gjerne til en liten jente, men en gutt hadde også vært fint. Kjære søster - reprodusér! Jeg vil finne på morsomme, kreative ting å gjøre sammen. Jeg vil kjøpe kule klær, og stilige leker. Jeg vil vise ungen utallige studio Ghibli-filmer.. Jeg vil skjemme bort barnet med namme en eller to ganger. Jeg har aldri holdt en baby. Jeg kunne tenke meg å gjøre det en gang.

 

I går lot jeg meg selv delta i en stereotyp jentehandling. For første gang i mitt liv tok jeg på meg mascara på jentetoalettet på Frederikke. Jeg skulle ta bilde til bankkort. Det var litt spennende. Jeg begynte å tenke tilbake på ungdomsskolen, hvor alle jentene (unntatt jeg og de andre nerdene) stirret på seg selv i speilet og fikset både ditt og datt. Jeg følte meg barnslig. Det var et mange år etters "haha".

 

Er sjalusi en bra ting?

 

Jeg vil forelske meg i et dovendyr. For en gangs skyld vil jeg være den som våkner først. Jeg våkner alltid senere enn alle andre. Jeg vil være den som beskuer den sovende med smilende øyne.

4 kommentarer

Tom

03.apr.2009 kl.02:43

Ja, er det ikke morro når folk sier tenk positivt... som om jeg ikke har hørt den 1000vis av ganger allerede... som om det hjelper (ja, jeg er angst depressiv).Sjalusi... jeg har alltid sagt at jeg ikke er sjalu. Men i de siste åra så har jeg funnet ut at jeg kanskje er det på en eller annen måte. Tror det har noe med å forelske seg i jenter som er uoppnåelig for så å se dem starte date kompiser eller lignende... eller kanskje ikke det er sjalusi men missunnelse... eller betyr det det samme. Å ønske at man var i en annens sko der og da. Gud, det er så godt å ikke føle noe for noen... Peaceful.

Stein e

03.apr.2009 kl.08:22

Når noen sier tenk posetivt så er det ofte de som ikke kjenner deg, de som ikke vet hva du tenker, hva du tror. De som ikke har noen innsikt i deg. De vet ikke hva det vil si å være deprimert. Det er de som tror alt er bra, de som ikke har noen negative tanker det er de som sier, tenk posetivt. Sjalusi er verken en god eller negativ ting.Sjausi kan komme av at du ikke føler at de andre ikke vil ha noe med deg å gjøre, fordi du kler deg forskjellig. Fordi du hører på forskjellig musikk, fordi du har en egen still.Fordi du ikke passer inn.

04.apr.2009 kl.00:39

Sjalusi kan vel være både bbr og dårlig..., Det kan få et menneske til å gjøre dumme ting, men også få mennesket til å ta seg sammen, og gjøre noe med sjalusien på en positiv måte. Har/hadde (vet ikke helt lenger) et påskeegg jeg også. Det var veldig lite (i forhold til de monstrene av noen påskeegg man finner i dag.) Det var også stående og grønt og hadde hår på hodet. Var veldig glad hver påske, både pga egget og innholdet. Påsker på stølen var alltid kos. Opplever ikke slikt lenger. For å sittere en eldgammel klisjé "alt var bedre før."

Angél

05.apr.2009 kl.14:26

"Du skriver så fint!" Du er en av menneskene jeg vil inn i hodet til.

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits