Man with the Hat

"Half of the people can be part right all of the time,
Some of the people can be all right part of the time.
But all the people can't be all right all the time
I think Abraham Lincoln said that.
'I'll let you be in my dreams if I can be in yours',
I said that.
"

Slik velger jeg å innlede min skildring av den allmektige Böb. Ja. Vi har snakket om det, og mannen fortjener tøddelen. Konserten ble avholdt i Oslo Spektrum, i går, onsdag 25. mars.

I det man entrer lokalene, oppdager man fort at et menneske er et mikroskopisk vesen. Dette var mitt første arrangement i Spektrum, og salens vidstrakte grandiositet kunne intet enn å forbløffe en pike som meg. En pike vant til små rom. Salen var spekket med seter så langt øyet kunne se. Plassfordelingen så ut til å strekke seg helt opp til taket. Noen heldige kunne dingle med beina fra høyt der oppe. Jeg var en landkrabbe på 13. rad, litt til høyre for scena.


bobdylan3




Grunnet inngående stutthet, ble sikten desto dårligere etter massene samlet seg. Og høvelig var folk foran bestemt høyere enn småmeg.

På ekte amerikansk vis har vi en grovstemmet presentør, som skriker ut i den småfyrige salen at: "Here comes Bob Dylan and his band!" Eller noe i den dur. Det var ikke ord man festet seg ved, for fokus gikk straks til de seks svarkledde mennene med cowboy-hatt som entret scenen i en nonchalant manér. Let there be rock.


bobdylan1


Scenen var rene definisjonen på spartanisme. Enkel belysning. Back to basics. Man kunne se bandet, og instrumentene. Fokusere på musikken, og ikke show. Det mest vågale de gjorde var å skape en forunderlig stjernenatt i salen.

bobdylan2


Heavy on the bass. Full band, fully plugged. Dette var ingen "søt og folky" opplevelse. Bandet ville heller trenge inn i kimen av ekte groove. Slike ting tar tid. Men stemningen var nådd rundt It?s Alright, Ma! (I?m Only Bleeding) og
Just Like A Woman.

På en uendelig turne, spiller Dylan for trofaste fans som krever godlåter så langt tilbake som til 60-tallet. Selvfølgelig har han spilt dem tusener av ganger før. Dylans magiske løsning er å synge de gode gamle på måter de aldri har blitt sunget før. Det er hans rett. Det er vårt privilegium.

Stemmen er hes, og de fortryllende tekstene gjemmes litt i en gammel manns stemmeskurr. Men det når fram. En personlig favoritt, Ballad of a Thin Man, manet fram frysninger fra hender opp til skuldrene. Og tvang fram en lett rytmetramping i mine ben. Her kjente jeg virkelig sangen nå meg. De hadde grooven inne, og forblueset alt de kom over. Selv den plagsomme damen noen rader bortenfor stoppet å synge med på sitt falske vis. Og vi hadde det bra.

Før man visste ordet av det var 17 sanger og to timer forsvunnet sporløst.

Takk for ordet. Dette er Mystiske May som rapporterer fra sin første Dylan-konsert, i tilfelle du hadde glemt det.

EDIT: Beklager kornete kvalitet på bildene. Jeg hadde noia for sånt fotoforbud, så tok ikke med digitalkameraet som kunne uppa bildekvaliteten med 2 mpx.

2 kommentarer

Ragnhild

26.mar.2009 kl.22:31

Åh. skulle ønske jeg var der. Litt vanskelig da jeg bor i Paris og konserten her er utsolgt :/

May

27.mar.2009 kl.04:24

The Never Ending Tour never ends. Du får nok sjansen din =) Jeg satt klikkende klar på billettservice kl. 9 om morgenen på fridagen min for å kapre billetter =p

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits