Kjærlighet?

Jeg sitter delvis alene på en lørdag. Det er folk her. Men ikke her, ikke inne hos meg. Enda en gang. Det har vel vært vanen siden jeg oppdaget at det ligger en del statuspoeng i HVOR man befinner seg på denne dagen, dette helgens høydepunkt. Nei, jeg har ikke pyntet meg. Nei, jeg er på ingen måte beruset. Og, nei, jeg kommer ikke til å ligge i en grøft med gjærånde når det går mot soloppgang. Jeg kommer meg kanskje i seng innen en rimelig tid også. Men dette folkens, er et stort kanskje.

I dag har jeg tenkt litt på kjærligheten. Ikke at det er en konstant tanke som alltid finnes susende gjennom nervesynapsene mine. Eller jo. Men det tier man om. Man har bedre ting å foreta seg. Mer intellektuelle problemstillinger å bryne seg på.

Aldri, gjennom mine 20 vintre, har jeg levd i et parforhold.. A spinster in the making ville kanskje noen sagt. Jeg har aldri vært en av mange ord. Jeg har aldri sosialisert meg særlig. Jeg har vært betatt av mennesker på ungdommelig vis. Men aldri knyttet meg til noen som helst. Jeg klandrer motparten. Men er det kanskje jeg som er redd? Som skyver andre unna i frykt for nederlag? Jeg beskytter meg selv med en slik intensitet at jeg blir min egen verste fiende? Hvorfor ikke.

Kanskje. Kanskje jeg jobber ekstra hardt med å skille meg ut. Egne ord, egne væremåter, egne syn på ting og tang. Hvorfor? Når ble normalitet galt? Når ble rar og merksnodig det uoppnåelige, opphøyde nivået av spiritualitet? Jeg var aldri normal nok for de andre. Jeg skilte meg ut. Så gjorde jeg det til min nisje. Noe å være stolt av. Når livet gir deg sitroner, lag lemonade. Make it work with what you got. Så ble det slik. Igjen har jeg meg selv å takke for hvordan livet har gått. Ingen andre. Man er selv ansvarlig, og ikke å gjøre valg, er i seg selv et valg.

Tanken på å si "Jeg elsker deg" til noen. Ikke bare si det, det har vært sagt tusener av ganger før, med mål, uten mening. Jeg vil føle det, føle gjengjeldelsen. Det er dette som virker forlokkende på meg. Jeg tar ikke lett på det. Samtidig forventer jeg ikke magi. Jeg har ingen anelse hva det er. Det aner jeg ikke før og om jeg kommer meg dit. Jeg er riktignok rik på forutanelser.

"I'm a little bit. A little bit. A little bit in love with you. But only if you're a little bit. A little bit. In la-la-la-la-love with me"

Sitatet illustrerer den usikkerheten forbundet med en attraksjon, kanskje et forhold. Man vil helst at den andre skal være den som faller. Den som er først ute. Den som kan gi bekreftelsen man så gjerne søker. Men i mange tilfeller befinner begge seg i den usikres rolle. En må akkumulere motet til å undersøke eget følelsesspekter. Til å satse. Til å våge.

Er noe noensinne sikkert?

En må gripe dagen, sjansen, sin potensielle elskedes hånd. Ingenting kommer helt av seg selv.

Tilbake til realiteten, May. Våkne! Slutt å romantisere.

Blogglisten

Én tanke

Tom

02.apr.2009 kl.04:10

Pluss på 15 år på det du skriver her så har du meg... argh, det skjærer i marg og bein når jeg leser noen innleggene dine (kjenne sæ igjen i det du skriv sjøh)... Tross det så skriver du så innmari bra at du antakelig- og mest sannsynligvis har fått en fast leser :)

Skriv en ny kommentar

Mystifistiske May

Mystifistiske May

23, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits