Quiet Is the New Loud by Ørjan Nilsson - Book launch and concert with Kings of Convenience, Vulkan Arena, Oslo, Sept. 22, 2014

It was a Monday evening in autumn, Vulkan Arena in Oslo, September 22nd, 2014. Around 300 people had supported the new book from author Ørjan Nilsson, and gotten the chance to attend a private interview and concert with Kings of Convenience.


Up a staircase we were handed out the books after giving our names. It was to be a seated concert by the looks of it, and on stage there were two mics and a couch area, seemingly meant for the interview part. The concert hall was dark and intimate, and seemed like the right setting for a Kings performance.


I was a bit early, and got a good seat, close to the stage. Unfortunately, a man of much taller stature than myself chose to sit in the seat in front of me, obscuring my view somewhat. But I find that it's the sound that matters, so it didn't mean a great deal to me.


Awaiting the performers of the evening gave me a chance to look through the book, which looked promising. The author has conducted interviews with the band, and other parties involved with making the record that will stay in my heart forever; Quiet Is the New Loud (2001).


The event started promptly at around eight o'clock in the evening, and the author Ørjan Nilsson had Eirik Glambek Bøe and Erlend Øye on the sofa to talk about the record. Nilsson seemed a bit nervous, and with good reason, as Erlend explained that this was the first time Nilsson had done anything like this. The author had planned to talk about all aspects of the record, but made room to follow up with the flow of the conversation.



They started discussing the record cover, that had been selected out of certain coincidences. The band themselves had wanted a picture in which members Eirik and Erlend were embracing each other, but apparently the record company had thought this to be far too «gay» and needed «more sex». So instead, the iconic picture with the woman and two band members were chosen. This had been an extra shoot at the end of a long day of driving around in the Bergen area, with various shoots all around. Eirik's girlfriend Ina Grung had been their driver, and it seemed the photographer had wanted her in some pictures at the very end of the day. And somehow one of these pictures found its way to the record cover. Erlend had initially not been happy with the choice, but it had made the record come together in a way he really enjoyed. Of course they also joked about the fact that Erlend ended up in front of the cover, looking somewhat like the band's main vocalist. And they also spoke about how Erlend can meet people on the street, out walking with a friend, and the friend he's with will be mistaken for being «that other guy».


The possibility of another album was also discussed, and they explained that they are under contract with EMI Virgin, which is a gigantic conglomerate, where they are a small fish in a great pond. Right now they are waiting to be assigned a new contact at the record company. This will happen sometime next year, and most likely this will be a randomly picked person, with no connection to the band, that will have to get to know the band and their sound, and see where to go from there. In the past the band used to have people that had some sort of connection to their music, and that would call them up on a regular basis to see what's up, and if they have a new album in the making. So as far as a new album goes, the band couldn't make any promises, and said that it might take a good while. On the other hand, Eirik said he'd been working on some tunes well in style with the Kings of Convenience sound.


Another aspect of a potential new album is the fact that Eirik and Erlend expressed that they need some time apart between each album, just to get in the right mood of creating an album. Both are occupied with solo projects, Erlend with his new album Legao, and Eirik with his band Kommode, and a new record this autumn. Eirik is also working on a documentary in relation to his thesis in psychology. The film will be named "The Curse of Cars", and will be about the affect of cars on the human habitat.


A question was asked from the audience about a potential vinyl release of Quiet Is the New Loud, but the band said this was unlikely, again due to the size of their record company. It wouldn't be much to gain for the company to do a vinyl press of a record that probably won't sell more than 3000 copies. Alas, one can only dream. Or go broke on ebay.


After a session with some talk about the record, they decided to break it off, and play some tunes, and opt for a second session on the couch, followed by the remainder of the album. After all the rumours of what they would play, I was happy to learn that they intended to play the entire record from beginning to end.


It was a joy to behold these two old friends, playing their old songs, from a different time and state of mind. Eirik had stated during the interview that he never could have written these songs today. I'm sure a lot has happened in their lives, and they have developed considerably from the boys from back then.


The most memorable performances in my mind were Summer on the Westhill and The Passenger. Summer on the Westhill is my favourite song from the album. I always listen to it when I ride the train, and I had high hopes that they would play it.


Apparently Summer on the Westhill was created during an experimental stage. The band requires a special tuning of the guitars for the song, which is the reason it is seldom played during their concerts. They gave a moving performance of the song, that gave me goosebumps all over. On top of that, the lighting turned purple, which is my favourite colour, and my partner managed to snap this picture of the Kings.


(As previously stated, I was seated right behind a tall man, and for that reason I had to bend from left to right to see Eirik and Erlend, separately.)


Another song that also stood out especially was The Passenger. This is also not played as often in concert, though for other reasons than Summer on the Westhill. Eirik said this is probably one of the bands darkest of songs, and it set a gloomy mood across the audience, with it's silent and beautiful melancholy.


The concert closed off with Parallel Lines, which was the sole masterpiece of the record according to a review in one of Norway's biggest papers. Amusingly enough it's also the only track on the record that the band hasn't written themselves. The song was written by a friend and former room mate of Eirik, from his college days abroad in America. Her name was Daisy Simons, and from the insinuations I got from Erlend, it seemed as though she had been in love with Eirik, and apparently he had not realised. Even after she had shown him the song.


During the interview, one of the main subject centred around the usage of the album and the music. Eirik is preoccupied with the notion that all art should have a practical use. And they discussed how their music was used. As I'm sure a lot of fans know, their music is often used in coffee houses, and they said that their music probably not far from being the world's number one coffee house music. They have been told their music has been heard in coffee houses all the way from Siberia, to Albania and Malaysia. And they seemed very happy about this usage of their music. I can personally concur with this notion. To my surprise, a couple of years ago, I was having a coffee before a Kings of Convenience concert in Drammen, and of course they played their music on the coffee shop's stereo. It was just a perfect way to start the evening.


Erlend also told us that a number of his British friends and acquaintances used their music after going to clubs on the weekend. And I suppose you are in dire need for something mellow after having had dance music banged through your head for the entirety of an evening. The band had themselves gotten used to going to dance clubs in their younger days, and Eirik used to come home and grab his guitar ever so often after a night on the town.


Erlend also let us know that someone he met in the States had very good knowledge of his music, it being his go-to mood setter for romantic evenings. Somehow the topic of their music being used for sex seemed to return a number of times throughout the evening.


During the interview, the author had the band read certain paragraphs from the book. The band had yet to read the book on the night of the concert, and Erlend showed great curiosity as to what was in the books. He was especially interested to hear from a musician they had hired for the record, a cellist from The Royal Liverpool Philharmonic. He had not said much, and just gone along with the band's wishes. Erlend was eager to know if he had any relation to the album in the aftermath, and looked up the interview with him. He read the following passage (p. 115, my own translation):


«It is my strongest memory from the time in Parr Street Studios, ant it hasn't been often that I've been involved to such an extent. The big difference between working with pop music and my daily job, is that the bands that wants some cello in a song very rarely has any thoughts on what is to be played when they phone me. One of them may have suggested that 'it would be nice with some cello on the album'. But they seldom know which song, and to what extent they want the cello. It can be really frustrating to feel that you have to be the one with all the answers to how and where the cello should play a part in the sound image. With Kings of Convenience however, this was not the case. They had clear ideas of how the cello would be used, in specific tracks on the album, says Bracken.»


The cellist also mentioned how serious the band was in the studio, as opposed to other artists. And that he still listens to the record during his jogs, which was a pleasant surprise to the band, learning a different usage of their music.


After the band had played the last part of the record, the audience arose in a standing ovation, clearly wanting more. We were given two encores, the all-time hits I'd Rather Dance and Misread, for some extra energy at the end of the evening.


Erlend also made sure to make a shout-out to his grandmother in her 90s, that had attended the concert. Sitting close to the only senior citizen on the premises, I had my suspicions. And she gladly received an ovation on her own after her grandson's shout out. It reminded me of how someone once described Kings of Convenience's music to me once - «Music even your grandmother can listen to», which I think says a lot about the accessibility of their music.



The band stayed to sign books and talk with people, but unfortunately it was getting late by then, and I had to get up early the next morning. Alas, that such is the curse of Monday concerts. But all in all I had a wonderful time, and I'm looking forward to getting to read the book in between my busy schedule. And dare to hope for a new album sometime in the distant future.

Gjett hvor jeg skal...




Det er fremdeles billetter igjen. Forventningen bygger seg opp noe iherdig. Jeg gleder meg. Som et barn.

Hvor tiden svinner hen

Årene går, men det som består er saktens ikke disse underlige små skriverier. Jeg lengter og lever i dag. Venter og prokrastinerer. Hverdagen farer forbi, men jeg vet fremdeles ikke mer enn hva som er gjort og sagt. Hvor tiden svinner hen.


Det er så mye å fortelle. Så mange tanker som har brygget det siste året. Akkurat nå sitter jeg og angrer på at jeg var oppe helt til titiden. Det er vanskelig nok å leke menneske som det er, det inntrengende vintermørket gjør ikke saken noe lettere. Innen jeg sitter bak tastaturet mitt igjen har atter mørket senket seg. Jeg innbiller meg at det fortsatt er lyst på dagtid, men vinduene på kontoret viser meg kun nabobygningene, så jeg kan ikke være riktig sikker. Jeg håper snøen kommer snart, og lyser verden litt opp igjen når jeg ferdes i den.


Ord fra en utenomjordisk observatør

Det har kommet til dette. Jeg er 24 år. Jeg har studert siden jeg var 19. Jeg har en bachelorgrad i kultur- og samfunnsfag. Jeg har begynt på to andre utdanningsretninger og sluttet på begge etter ett år. Krumspring. Flyktig interesseforfølgelse. Jeg har hatt to jobber, to somre, og et åtte uker langt praksisopphold i regi av utdanningsinstitusjon.

Jeg har snart rundet 50 jobbsøknader de siste fire månedene, og har kun blitt innkalt til fire intervjuer, hvorav ett var for en jobb jeg virkelig kunne tenke meg. Jeg skriver særdeles gode søknader. Det er ikke noe problem. Jeg bruker et variert ordforråd, samtidig som jeg holder meg kort, og argumenterer direkte for hvorfor jeg passer til stillingen som er utlyst. Allikevel skiller jeg meg ikke ut nok til å bli kalt inn til samtale. Og alt jeg ønsker er en kontorjobb, hvor jeg får skrive høflige velformulerte brev og e-poster, besvare telefonsamtaler og hjelpe folk med deres problemer, benytte min naturlige evne til å planlegge, strukturere og organisere, samt min teft for datamaskiner og andre elektroniske verktøy. Kanskje til og med min flytende engelsk en vakker dag. Men nei. Det lar visst vente på seg.

150-200 søkere, og vel så det. Halvparten har kontorfagbrev, den andre halvparten har jobbet på Kiwi gjennom hele sin akademiske karriere, og har lovord opp til nesen fra tidligere arbeidsgiver. Min ene arbeidsgiver er død, og min andre tviler jeg på husker meg. Så mitt velformulerte søknadsbrev gjør meg intet godt.

Fra barndommen av har jeg vært en som holdt seg mye for seg selv, og trivdes i eget selskap. Jeg har alltid hatt få og gode venner, og bortimot inget behov for å begi meg ut på det mange betegner som 'sosialisering'. Fredagspils. Ut på by'n. Kafékos. Venninnekveld med 10+ bekjente. Hva enn man måtte kalle det. Jeg har greid meg fint på egenhånd, og jeg har vært tilfredsstilt, og aldri traktet etter noe mer.

Dette har av en eller annen grunn etterlatt meg mangelfull i arbeidsøyemened. Jeg knytter ikke nære kontakter lett, og jeg holder meg raskt i bakgrunnen når jeg befinner meg i en gruppe på tre eller flere. Jeg må late som jeg er noe direkte motsatt av hva jeg faktisk er i et søknadsbrev og i et jobbintervju. Arbeidssektoren er vel den delen av livet som krever mest teater av folk flest. Men jeg føler at jeg ikler meg en tykk tykk maske når jeg trer inn på det kontoret med ukjente, smilende mennesker. Jeg er ikke meg, og får på død og liv ikke lov til å være det.

Etter en samtale med en rekrutteringskonsulent, har jeg imidlertid funnet ut at jeg skal insistere på at jeg er en rolig person, og med det bringer med meg noe verdifullt i seg selv. Det ga meg troen da, men etter at antall jobbsøknader steg, og antall jobbintervju uteble fullstendig, vet jeg ikke helt hvor jeg har endt opp i den sammenheng.

Jeg tråler stillingsannonsene på Finn og Nav daglig. Fluktuerer mellom skreddersydde søknader for de mest spennende jobbene, og en blanding av kopipasta og tilrettelegging for de jobbene som virker helt greie. Jeg har ingen lønnspreferanser. Mitt utgangspunkt er at all lønn er god lønn, og sannelig bedre enn det lille beløp fra Lånekassen jeg har overlevd på i en årrekke. Noen ganger ser jeg på meg selv som den drømmeansatte - formelig, motivert for å gjøre mitt beste, høy arbeidsmoral, kan litt om alt, ønsker alltid å hjelpe, lære mer og bli bedre. Det er bare så synd at ingen andre enn mormor ser dette i meg. Hun kan ikke tro at det søte snille barnebarnet etter all denne tiden fortsatt går uten jobb. Og skal jeg være helt ærlig, hadde til og med jeg trodd det skulle løsne for en god stund siden.

Men nå har jeg vel mitt å stride med når det kommer til noe så enkelt som å få en jobb. Det er noe inni meg som frykter alt nytt og uvant, som vrenger magen min, gjør meg kvalm, svimmel, skjelvende, stotrende, klam og lyserosa med hjertebank. Kroppen min liker å sette seg i denne flight over fight-posisjonen nårenn stabilitet, kontinuitet og familiaritet trues. En samtale med x antall ukjente personer, et ukjent sted, hvor jeg ikke kjenner bussonene, og ikke hvilken billett jeg bør velge, og må studere kartet i en liten evighet dagen i forveien, slik at jeg påser at jeg ikke går meg særlig vill. Jeg trenger så mye kontroll jeg kan klare å få over situasjonen. Jeg strukturerer samtalen om og om igjen i hodet natten lang. Jeg har forberedt svar på alle mulige negative bemerkninger i forhold til min yrkes- og utdanningsmessige bakgrunn. Jeg har forberedt halvsannheter som fremstiller meg som noe annet enn den innbitte eremitten jeg er. Jeg prøver, selv om det gjør vondt underveis.

Så jeg beveger meg vekk fra kontordrømmen, sakte men sikkert. Senker kravene enda mer. Søker på stillinger som så vidt krever fullført videregående. Og jeg får igjen intervjuer. Intervjuer til kroppslig krevende stillinger hvor alle egenskaper jeg har raffinert eller tilegnet meg ved universitet og høgskole knapt blir tatt i bruk. Og de får inntrykk av at jeg er overkvalifisert, når jeg i alle andre sammenhenger er underkvalifisert. Jeg befinner meg mellom barken og veden, og vet om jeg begir meg ut på en slik stilling, er det fare for at jeg blir værende bare fordi de trenger noen, og det er stressende for dem å innkalle nye kandidater. For ikke å nevne at pengene har rent ut for lenge siden, og fremtiden ser stadig mørkere ut.

Penger er omtrent et tema jeg fornekter om dagen. Jeg spiser det billigste av mat, og lar samboer ta seg av størstedelen av pengebyrden, samtidig som almisser fra familie støtter opp under hverdagen. Jeg skulle visst greie å finne jobb på egenhånd i følge vedtak fra Arbeids- og velferdsforvaltningen. De sendte noen forslag til ting å søkte på, og jeg gjorde som jeg ble bedt, og mottok avslag fra alle hold. Av det jeg kan tilegne meg av informasjon på nettsidene deres, har jeg visst ikke rett på mye, og papirmøllen deres gjør meg sneblind. Jeg vil klare meg på egenhånd så lenge det er mulig. Men jeg kommer vel en dag til det punktet hvor det er greit, og ikke minst ytterst nødvendig, å be om litt hjelp. Men enn så lenge legger jeg meg under dynen og drømmer om alt det spennende jeg skal gjøre når jeg plutselig blir lottomillionær.

Bare vent. Vi skal på en fire uker lang ferie til Japan. Tokyo, Nara, Osaka, Kyoto, Fuji-san. Bo på mitt første eksklusive og vakre hotell. Smake Østens merkelige delikatesser og plukke opp rubbel og bit av finurlige duppeditter underveis.

Også går jeg tilbake til skolebenken. Lærer meg konditoryrket og åpner mitt eget bakeri som tilbyr det beste av Orientens hvite og grønne teer, og alltid har en gnistrende LP-plate spillende i bakgrunnen.

Ikke minst virkeliggjør jeg min barndomsdrøm, et koselig lite hus litt unna allfarvei, med en stor hage, fylt til randen av bær, frukttrær og en liten åker. Med et vidunderlig kjøkken, med alle nymotens finesser, god lagringsplass, og alt man kan tenke seg...


The Kings of Bergen

It is a late April Friday, well into spring. It's cloudy, and the rain stays scarce. We're in lovely Bergen, running a bit late for the sold out show. I've been looking forward to this ever since I had my hand on the precious tickets. Kings of Convenience, on their home turf.

We end up outside this old dated mason building, painted in an orange like colour. Det akademiske kvarter (the academic quarter) - loaded with lots of rooms for student entertainment. Waiting in line, we realise, we should have left the hotel earlier - but all's fair in love and war. Though admittedly being late for our lovely Kings does border close to a death sin in my mind.

After we have our hands stamped, we enter a room swarming with people, number increasing steadily. To much dismay, there seemed to be a rather large number of gentlemen that were a considerable amount taller than my self. And unfortunately, my stature is rather low to begin with (which is what I will use as my excuse for my poorly taken photograph). In the middle of the room, there's a small stage. It has been relocated for this very concert, for more of us to see. The Kings have been here before.


As our two good old favourites entered the stage, most people were so kind as to quiet down. Except for a few specimens, that seemed to have a discussion more important than enjoying the delicate strummings of their, at first, slow tunes (I do wonder what could have been of such utter importance). The band continued to play a fair choice from all albums, steadily increasing the rhythm. As far as I'm concerned, it really turned into a full-on rock 'n' roll concert in the end. Stepping a bit away from their usual delicate touches, and into the wild realm of uninhabited guitar play. I really wish I could back up this impression of mine with subsequent videos, alas I was lost in the crowd, getting half a glimpse every once in a while, when the gentlemen in front of me were caught up in dancing.

However I have been so lucky as to find a video posted on Youtube, which follows:


I had a really nice concert experience, as I always do with the Kings. Always finding new approaches to the audience, and new ways for us to appreciate and enjoy their lovely music. As for this concert, I really loved the raw energy they managed to created on a rather small stage, in a warm small room, with lots of people. At one point, Erlend actually struggled to open a window behind the stage - and while doing that, asking the people to invite their friends that didn't have tickets, to listen out on the street. Their quirkiness really gets to me sometimes. Such charm.



Dame på t-banen

Verden er snedd ned

Verden er snedd ned, og har i aften forsvunnet under et aldri så lite lag is, så hard som knekk. Her sitter jeg, i min ringe hule, og lar natten ringe inn. Mine formelle forpliktelser har for året opphørt, og min tid tilhører for det meste meg selv. Jeg legger de planene som aldri blir noe av, de bøker, de spill, den nostalgi som skal gjenoppsøkes; den barndom som skal gjenleves. Det er nemlig jul, og da gjør jeg som jeg oftest gjør. Jeg returnerer til mine yngre dager, da alle veier lå åpne, da alt omsider skulle ordne seg, bare treet var innendørs, og ribben i ovnen. En familie som kommer sammen. Ikke for noen herre eller frelser, men for å vise, til ytterlighetene, hvor meget av kjærlighet og varme som finnes innen den lille kjerne.

Det er en liten tulle på fem år, med en lillesøster på tre, pyntet i nøyaktig samme røde kjole i velur, med rosa blomster på, og knyting rundt livet. De små vaklete ben er pyntet med hvite strømpebukser som ikke kommer til å forbli hvite over romjulen. Mamma og pappa romsterer ute på kjøkkenet hele dagen og ettermiddagen. De små har vært oppe siden syv, da de krøp frem fra sine vinterdyner, i pysjen, ned i stuen for å se på juletegnefilmene. Fjernsynet står på hele dagen og fanger de små sinn, når de ikke avledes av lek med de slitne barbiedukker og andre dukker. Sågar en og annen krangel om hvilken leke som tilhører hvem, men mor bryter snart opp med sin milde tone; "Det er julaften, i dag må dere være snille, bøller".

Etterhvert kommer de fine tallerkenene og skåler ut fra skapet hvor de står beskyttet resten av året. Selv det fine bestikket tas ut på en dag som dette. Og mor pynter opp med juleduk, grønn, med påsydde røde julestjerner og gulltråd. Røde stearinlys tennes i krik og krok. Utenfor rakkerungenes rekkevidde, så klart.

Til og med far har på seg dress i dag. Den blå han arvet fra morfar, med det rosa slipset. Småtullene er enig i at faren deres ser riktig kjekk ut i kveld. Det svarte håret kjemmet til perfeksjon som en reneste Elvis. De sedvanlige olabukser henvist til skittentøyskurven. Han dufter spansk etterbarberingsvann, og gir sine små piker en etterbarberingsklem i det han kommer ut fra badet. Så inn på kjøkkenet for å hjelpe mor, gir henne en klem mens hun står ved benken og skjærer opp sylteagurk. Ribben ligger på plass i stekeovnen, og surrer seg brun og fin - far gir den en dusj med sky før han lukker døren. Det er et lystent humør som preger det lille lyseblå huset, dekket av sne, som daler ned stadig tykkere.

Kvelden faller på, og utenfra ser man julestjerner i messing lyse ut i mørket. Derinne samles den lille familien ved kjøkkenbordet, og de små barnefjes glimter i flammene fra de levende lys. Duften fra nystekt ribbe oser gjennom luften. Ribbe med den sprøeste svor, medisterkaker, julepølse, rosenkål, sylteagurk, rødbet, tyttebær og mors hjemmelagede brune saus. Julebrus å drikke bordet rundt, i fine glass. Måltidet inntas i all sin herlighet, og de rosenrøde kinn omgir de mette smil hos de små. Far reiser seg opp, strekker på seg og går inn i stuen. De små tasser etter. Setter seg ned med dukkene på gulvet, og ser med spente blikk bort på det praktfulle juletreet.

Det er et lite grantre, prydet med de små ting familien har samlet opp igjennom årene. En særdeles vakker juleengel, prydet med gull helt fra mors barndom. Og juletrekurver flettet for mange herrens år siden. Det er til og med et par nye, som de små prøvde seg på med mor tidligere i desember. Ikke en pryd for øyet, men selvlaget er vellaget. Treet bærer også sølvfargede glitterkranser, norske flagg, lys, og en stjerne helt i toppen. Under ligger en liten horde med pakker for to små tuller. Stadig flere blikk sendes bort til det grønne glitrende tre. Minstemanns forespørsler om gavene vokser seg stadig større.

Mor har etterhvert ryddet bordet inne på kjøkkenet, og kommer vandrende ut i sin blå finkjole, bærende på den store glassbollen, fylt til randen med riskrem. Hun tar ut de fine skålene fra skapet og sølvskjeene, og kommer ut med den hjemmelagede bringebærsausen. Tullene setter seg opp i sofaen rundt stuebordet, og får hver sin skål. Jakten på mandelen er i gang. Det spises i feiende fart, og plutselig er vinneren kåret. Gode gamle far har kapret mandelen nok en gang, og viser den seirende til de små. De vet godt at han kommer til å gi dem posen med seigmenn uansett.

Når desserten er fortært, får far det plutselig travelt. Han må rekke kiosken før det stenger. Han skal nemlig sikre småtullene sine kinderegg. Noe er på ferde, men de små aner ikke helt hva. De blir sittende i sofaen og se på fjernsyn, mens far legger ut på ferd ut i kulden. Før de vet ordet av det, kaller mor dem ut på kjøkkenet. "Tuller, kom hit, det er noen ute på plassen!" Jentene kommer løpende og klatrer opp på kjøkkenstolene. Det er en mann der ute, med rød lue og frakk. Han kommer sparkende opp oppkjørselen, og legger noen markante bank på ytterdøren. Mor går ut i gangen for å åpne mens de små gjemmer seg litt bak henne.

Karen har en litt skummel stemme. Han rister av seg litt sne, banker skoene på matten. Han har på seg tykke stripede svart-hvite ullsokker. Fjeset er rosa og stritt, skjegget er hvitt og pusete. "Er det noen snille barn her?" sier han i den grove stemmen sin. Ingen av jentene sier noe, men eldstemann titter såvidt frem fra bak mor. Han griper ned i en striesekk han har båret med seg, og trekker opp en avlang pakke. "Til May fra Nissen står det her. Hvem er det da? Er det deg?" Han ser på piken gjemt bak moren sin. Hun har også tittet frem nå, og hun rister stille på hodet. "Det er meg!" sier storesøster. Og kommer frem til mannen i rødt. Hun tar imot pakken og ser ned. "Hva sier du da, tullull?" "Tusen takk", lyder det med utydelig stemme. "Oj, det er visst enda mer oppi sekken min", han drar opp en ny pakke, lik den første, og spør undrende hvem den kan være til. Minstemann titter enda litt mer frem, og mottar en pakke med rødt nissepapir. "Takk", mumler hun. De små setter seg ned på kjøkkengulvet og river opp gavepapiret. Bak det gjemmer det seg to helt nye Steffi-dukker med knallrosa kjoler. De to små fjes gaper av overraskelse. "Synes dere ikke Nissen fortjener en klem?" spør mor, og de to tullene nikker og stabber bort til nissen og mottar en klem fra den fremmede mannen. "Det var vel og bra. Men da må jeg videre til naboen. Hva er det han heter igjen? Tobias?" - "Neie, det er Matias", sier de to jentene i kor, i det han forsvinner ut på sparken. "Hadet, nissen!" vinker de, og han vinker tilbake.

Dette må fortelles til far så snart han er tilbake!

Hvis man vil

Så. Jeg skriver litt. Jeg har ikke skrevet på lenge. Og jeg skriver på norsk igjen, som jeg mottok fra min mors tunge. Jeg vet ikke helt hvor jeg er, men jeg vet det er nytt. Noen dager er varme.

Jeg går mye. Forbi de tre bakeriene, hver morgen, hver ettermiddag. Og hattebutikken. Jeg titter inn hver dag, håper de har fått noen nye hatter på utstilling. Jeg tør aldri å gå inn. Jeg passerer også Sjel vest. En slags bruktbutikk; med alskens gammelmodig møblement og fiksfakse gjenstander. De serverer noe som heter tapas, og har alltid lyspærer tente i regnbuens farver hengende fra taket. Selv om etablissementet er stengt brorparten av uken.

Jeg jobber. Lever livet til en morgenfugl. Lærer et nytt språk; leker med ordene og lydene, og jeg ler. Noen ganger. Jeg er fortsatt redd for alt som heter mennesker, alt som ser på meg. Annet enn kattene, som plutselig bare er der, og stirrer uskyldig på meg. Og hunden, som tilbringer sine dager i elektrobutikken. Med snuten skyver han det lille gardin til side. For å se verden derute. En verden hvor jeg til daglig drukner i oransje forfallende løv. Han gjemmer seg når jeg kommer. Når jeg gløtter bort på ham.

Jeg faller tidlig til sengs. Er ofte trett og sliten. Lengter ofte. Men får det jeg lengter etter. Den.

Historikken forblir den samme. Det samme gjør kanskje jeg. Jeg endrer meg ikke mye. Ikke nå lenger. Jeg føler meg litt gammel her jeg sitter og ikke endres. Som at alt på et vis har stanset litt. Men jeg er i bevegelse. Jeg flyter sågar noen ganger. Jeg er flinkere; mer vant. Gjemmer meg fortsatt, dog. Har det fint her, i min lille hule. Er ikke alltid alene.

Så trasker jeg, med musikken, alltid musikken, hele veien frem. Blir andpusten, til og med. Alltid litt for sent ute, men tidsnok til timen. Og det er folk, og de ser og de hører, og de snakker så øredøvende høyt om alle tingene jeg ikke kjenner, og jeg forminskes til en liten knapp som faller av en ytterjakke og plukkes opp av et lite barn som smilende legger den trygt i dresslommen, med én klar plan. Knappeboksen skal få et nytt medlem.

Og jeg prøver meg på de fremmede fraser. Lykkes noen ganger. Feiler enda flere. Men lærer. Og ler fortsatt noen ganger.

Og jeg går hjem. Hele veien hjem. Byen forsvinner bak gravmaskiner, nye trikkespor, busstopp og vannledninger. Jeg tror de prøver å grave den vekk, uten at folkene skal vite det. Fordi den er så full av skygge, og mennesker som intet godt vil. Men noen mennesker har magi, og de gir meg sine smil. Selv når det er mørkt, himmelen rød, og den første sneen faller. Selv da vet man at man har en hånd, hvis man vil.

A history lesson with Erlend Øye

Time: 21st of August 2011
Place: Chateu Neuf, Oslo, Norway

A bit of a mess sets this rainy Sunday evening in motion. There is a misunderstanding about the time, and the few of us that showed up early must wait an hour for Erlend to get on stage. He has arrived and all, so as far as I am concerned, there's quite a bit of excitement in the air. Whatever is this business about history lessons? He did this when he played at Træna earlier on, but I didn't quite grasp the concept from the media coverage.

The location is Chateu Neuf, the main hangout for many Oslo students, and their organisation Det Norske Studentersamfund, 198 years old. A bunch of us gathers at one of the entrances, which turns out to be the wrong one. Even with that, I manage to get a front row seat next to yet another alone goer. Not easy to get company to a Sunday concert when all your friends are students or working. And also, they have hardly heard about this whimsical character in the glasses. But I'm fine. I'm sitting in my seat, which is placed a bit from the stage, staring at that simple guitar with some tape on it, a chair and a microphone. In the background there is a bright red wall, with some pictures of beach life. And there is a white door. Altogether it feels kind of homey.

The masses are chatting and rumbling, and the butterflies in my stomach are fluttering as they see fit. Strangely enough, I notice this older man. He must be the oldest one in the crowd, which mainly consists of youth in their twenties, maybe early thirties. He must be about sixty or so? He wears nice clothing, a bit dressed up, with a sports coat and everything. He even wears a scarf covering his neck, and he's let his hair grow a bit long. With slightly large glasses, he looks like a quite distinguished gentleman. Actually, I had to try drawing him. I really wanted to share him with the world, and I'd fear it would be even more rude to take an actual picture of some random fellow. So, forgive me, Sir, for portraying you in this manner, but it's all I had.


A bit after the concert was said to start, Erlend appears on stage, to the thrill of the audience. Our Sunday concert commences. He picks up the guitar, tells us about his history lesson. It's a new thing of his. He's somewhat nervous. But he will start by playing a song written in 1962, by a boy very much in love with a girl that went to Italy and decided to stay. The song is an old classic, one of my personal favourites; Don't Think Twice, It's Alright (Bob Dylan). I start tearing up the moment he starts strumming. Beautiful.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=9r63bEj2630
(Video taken from another concert, but just to give you an impression)

He lays out the ground rules. With the song, he will tell us a bit about the political and social ongoings of the world the year it war written, as well as a bit of background of the song. Due to his English speaking audience, who seem to follow him, he starts speaking English. I find it appropriate to mention here the reason why he does not speak the Bergen dialect of Norwegian (such as Mr. Glambek Bøe does), seeing as how he was in fact raised in Asker (where they speak quite close to the general Oslo/eastern dialect), after moving from Bergen at an early age. When he returned to Bergen, he kept speaking in the manner in which he had been taught. So here you go, good people. He's tired of being asked; spread the word.

Moving on, still with love in mind, Erlend tells us a little story on how his mother and father got together. They were at some political rally in Bergen. It was the sixties and they were youth in revolt. Erlend plays Norwegian Wood, by The Beatles.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=UAnv7Gx9VU8
(As I myself had trouble getting good footage with my camera, I've had to rely on the generous people uploading their capturings from the concert - much appreciated to be able to relive an amazing concert).

During the mentioned rally, protesting American support to a political couple in Latin America, his father recited a poem to the crowd, Du ikke sove (You must not sleep), by favoured Norwegian poet Arnulf Øverland;

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

 Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!


Erlend recites the first few lines of the poem; emphasising some of the first lines:

Do not tolerate with such ease
That injustice that does not affect your self

All of a sudden, a man joins in from the audience, reciting several verses from the poem by heart. Meet Peter, Erlend's father. The older man I noticed before. I knew there was something about him!

So. He got the girl back then, impregnated her later on and and everything. It was quite the outrage, seeing as how she had a young child with another man from before. Thusly, Erlend was kept in the dark, believing that this "Peter" was just a friend of the family.

Romance was still growing strong, as Erlend starts singing an old Blue-Eyes song, which the man himself is rumoured not to care too much for; Strangers in the Night. Not long after, reflecting on the song's length, being not much longer than a minute, and wondering how Sinatra would arrange it, sing it several times in between the orchestra's magnificence, he continues to sing a Peter Sarstedt classic, namely Where Do You Go To (My Lovely)? This song has a lot more verses. Erlend doesn't sing them all, and once again we are surprised by Peter in the audience, yet again filling out the blanks with some singing.

Erlend then starts telling us about this guy who at thirteen watched The Beatles on television, and realised something about rock 'n' roll music. At twenty he went on to write one of my personal favourites when it comes to adolescent love. "Won't you let me walk you home from school?"

Video: http://www.youtube.com/watch?v=nf-wW6eIaJE
(I do apologize for the quality of both video and audio; but it was all I could muster with my cellular phone camera - it seems no one else has posted a video of his rendering of Thirteen, so I guess it's better than nothing)

From that, Erlend revisited his own year of birth; 1975. I started noticing how the classics were magically piling up. We make a visit in the world of oddities and Pink Floyd; I Wish You Were Here. Unfortunately, this lacks video coverage. We move further into the seventies, rastafari and the life on Jamaica. Redemption Song. Previously covered by pop artist Rihanna that very same week, with Erlend being slightly bothered by her "taking all his wind". But after some thought, he decided on sharing this tribute to Bob Marley with her.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=fwulQo39LtE

We arrive at 1986, the age where a number of young men were growing up in homes of feminism, which featured a grim outlook on men in general. Here this pale and puny guy from Oslo, singing songs with a most uncommon singing voice, gave Erlend some hope of turning into an okay guy after all; not just some misogynistic bastard, like all men were prone to.

This song also had another meaning to Erlend. With the events on July 22nd, this was the song that came out when he picked up the guitar that day, and started playing. Strangely enough, it comforted him. It is a song that I much enjoy myself, about life in Oslo.

I can't find any videos of Erlend's version, so I leave you with an acoustic piano version of the original song:

Video: http://www.youtube.com/watch?v=7ordf3P3A60

We enter the nineties, and would you believe it, he's covering Prince - out of all people. I found that rather amusing for some reason. Money Don't Matter 2 Night (1991). We are getting closer and closer to modern day. I believe it was in 1991 or 1992 Erlend took his first guitar lessons.

Moving on to Erlend's music career. He enjoys a selection of British bands in the brit pop period, and he even moves to London, and forms his own band. Now who do you think of when I mention brit pop? That's right. "'Cause after all, you're my wonderwall".

Video: http://www.youtube.com/watch?v=FuQokwa9S6Q
(Erlend, the nachspiel king - for you guys that doesn't know the phrase, it is sort of an afterparty)

So. Erlend disbands, and reconnects with Eirik. They want to create something that kind of represents the feeling of their home country, Norway. What they do end up with, is I Don't Know What I Can Save You From - written in the middle of the nineties. Their very first song.

Video: http://www.youtube.com/watch?NR=1&v=mFOxN1xNrwQ

Eirik is studying in Britain for a while, I believe it was Sussex, and Erlend is stuck in London, working hard to make ends meet, selling clothes on commission in a market. He spends the last of his pounds on a demo tape, which he sends to a festival in Manchester. "I'll lose some sales, and my boss won't be happy, but I can't stop listening to the sound, of two soft voices, blended in perfection, on the reels of this record that I've found".

Video: http://www.youtube.com/watch?v=NhX32FRVAEY

Finally, they get to play the festival, and play a few shows together. They are the Kings of Convenience. But it will still take some time to get a record deal. Eirik wants to play safe, and pursues a degree in psychology. Erlend moves on to Manchester, and builds his contact base. Then later, he move back home. The last Christmas of last century, the boys get a call from across the pond. They're being flown to England for a meeting with a new record label. And by golly, don't you think their album is well on its way in no time? It even gets prioritised broadcasting on a larger Norwegian radio channel; NRK P3. And when the album hits the market, they're a hit!

In the meanwhile, Eirik has met a girl, and is very much in love. They explore the city of Amsterdam together, and see this old man with a beard, padling in a canoe, "looks as if he has come all the way from the Cayman Islands". Eirik shares his experiences of the wondrous city with Erlend, and they end up writing a new song.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=-EXkk74_lWc&NR=1

Eirik having his heart set on keeping his girlfriend and his steady life in Norway, some complications arrive when they are expected to tour in the time after the success of their album. Erlend wants to see the world, while with Eirik, music is much more something he does for fun, it seems. So Erlend goes knocking on windows, and at one point, he gets together with the two fellows of Röyksopp.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=zFNG7ssCN38&NR=1
(Remind Me)

Now you're probably thinking I'm going to round this off, and say it was a wonderful Sunday concert. Well. The story isn't over.

Erlend discovers Berlin. I believe the videos will describe the event even better than I ever could. He calls out for fifty volunteers to the stage. And naturally, excited like a little kid, I really have to find out what this is all about.





(If you see the image at close, you could recognise an Erlend shaped figure in the back, but alas, the image renders some of the wildness that went on behind the scenes).


Don't Think Twice, It's Alright (1963, B. Dylan)
Norwegian Wood
(1965, The Beatles)
Strangers in the Night
(1966, F. Sinatra)
Where Do You Go To (My Lovely)?
(1969, P. Sarstedt)
(1972, Big Star)
Wish You Were Here
(1975, Pink Floyd)
Redemption Song
(1979, B. Marley)
avgårde alle mann (1986, L. Stenberg)
Money Don't Matter 2 Night
(1991, Prince)
(1995, Oasis)
I Don't Know What I Can Save You From
(Kings of Convenience)
(Kings of Convenience)
Cayman Islands
(Kings of Convenience)
Remind Me
(2001, Röyksopp)

Estocolmo III

Estocolmo II

Estocolmo I


The flower revolution...

Ikkje ver redd...

Folk sitter  på Facebook i de sene timer og oppretter sider for å snakke dette individet sønder og sammen. De legger krav om gjenninnføring av dødsstraff på særgrunnlag, de håper mannen blir voldtatt og mer til når han blir fengslet, de ber ham begå selvmord, og truer med å oppsøke ham for personlig hevn etter endt soningstid. Landet vårt blomstrer plutselig med dedikerte "nasjonalister", så vidt entret puberteten.

Vel, for en stund siden var de nasjonalister, med norske flagg og gjennomgående dedikasjoner til hjemlandet sitt i lys av dagens mørke og ondskap.



Mon tro hvor verden jeg vokste opp i har tatt veien.

I want to run to Japan

Do you remember? Do your memories leave a corresponding image of what really happened?
There was always a ghost in the corner of your eye. Have you ever tested the hardships of going forth?

The phonograph is playing old jazz tunes about love; Ella divine. I'm burning candles by the numbers. The sounds of the city make it in through my window. Will it ever be quiet? Will the people? Or that faint sound of some aircraft?

It is too warm to sleep, but the rain will come soon enough. I guess.

I've been listening to my head. It tells me many things. Insecurities will disappear. Strength will grow. Opportunities seized. Regrets forgotten. The mind has a beautiful way of sorting out the things you do not need to remember in time. I could do with a few more years on my back, though.

Been walking. Just took off in this unsafe city of mine. No fear. Determination. Countering stagnation. Trying not to hide so much. Trying to catch eyes. Surviving getting caught by them.

Trying to be reasonable, good, pure, kind and selfless. Trying to see what it means to be white and not black, a woman and not a man, a human and not a beast. Trying to open up my ever so closed mind. There is a great world of things I do not know.

And I don't know where to run anymore.


I might as well be

"Of all the lies we're fed, on which we gorge in our comfort addicted world, none is more insidious than the lie of romance. The seductive but infantile notion that somewhere there exists someone to compliment us in every way. Someone who will make us complete. Of course, this illusion keeps us from ever being complete in and of ourselves, and eventually encourages us to despise our shortcomings, our flaws, everything in which our humanity lies. Our humanity... without which, of course, we are nothing."

Does the quotation above render any kind of truth? It makes perfect sense to me, it's quite logical and rational, it speaks to my intellectual side, which at times can be quite dominant. But it is cold; mechanic. Isn't it? I know my mind would greatly appreciate such a truth, just as to calm down that irrational tempest that resides within.

I will not discuss the notion of romantic love in detail right now. I probably have before, severely coloured by teenage angst and whatnot. But I will again someday. The topic has fascinated me for a great number of years, and will probably continue to do so, unless I develop a particular liking for the molecular biochemistry of treefrogs - which just might happen.


Ahh, the loving air in a night filled with foreign beats and light darkness...

Noen ganger...

Skriver jeg så alt for meget.




Det kunne være bedre å tie.




Eller i det minste gjemme meg bak symbolikk.

That was the first time that I really felt you

I am a painter by heart. My whole ability to love is embedded in that stroke of the brush, that blend of the colours, the way I make out your shape on the canvas. I really, and truly love you when I am permitted to make you with my own hands, my own head; the you I posess in my mind and soul. Listening to the dearest of music. Feeling so blissfully happy, because I am creating you.


Destroy what destroys you

Spinning into nothing
Mind feels like cotton
Knowing what I was given so selflessly, was far from enough
But true, nonetheless, heartfelt

Sometimes my mind bends back
I am trying to be a mother not a monster
Escaping all assistance
Killing off the last bit of insignificance

Did you ever notice
If I change my language,
I become someone else
Trembling terminated
Words flowing softly,
Never as wrapped up as when using my mother's tongue

Leaving emptiness behind
He was my dear friend throughout a small eternity
Excommunicated, along with his melancholic friends
There is no room for your lies


I am a child. I'll last a while.

I am a child. In many respects.These thoughts spanned out on the basis of an apparently unheeded remark from a friend of mine.

In certain aspects of my life, maturity lacks. I too often turn to people for guidance and advice, place them on a pedestal, as authorities. Perhaps seeking a substitution for the parenting I never received. This I have found to be quite dangerous in the closest of intimate relationships, I am depending on a partner to such an extent, that the whole relation might bare a formidable imbalance.

I also see that child many of my cognitive processes and in my behaviour. I often retreat to being a child, I regress, wilfully, for I associate childhood with happiness. On some plane, I might be acting this childish out of the misguided idea that I might be more happy that way - act happy, an I will consequently be happy.

There is much room for maturation, reflection.

Who do I want to be? A mature, healthy, content, beautiful and spirited woman. I need to let go of that 'perfect peaceful street where we grew up' - I need to stop idealizing childhood as the only moment of happiness in my life. I can and will be happy. Satisfied. With what life gives me, with what I do to continually better myself as a person, in accordance to those people that surround me, but also the world in general.

I wish to be productive, give something back, do something meaningful, of value in the greater context. I do not wish to singlehandedly save the world. But I will be a good person and a good human. Respectful. Kind. Loving.

I yearn to grow up.  To be a woman, not a girl. To empower myself. To grow strong. I will be no child.


Turn into something beautiful

Malt av meg for lenge siden. Så lenge siden at jeg ønsket man skulle tegne en strek over ansiktet mitt og kassere meg fullstendig. Det er ikke meg. Ikke nå lenger. Jeg skal ikke kasseres. Jeg er lidderlig verdt å ta vare på. Det vet da iallefall dere som leser og setter pris på mine tanker. For mine tanker er gode, mitt hode godt. 

Noe opptar meg om dagen. Nærhet, intimitet. Jeg savner det. Jeg har hatt så lite av det. Noe så menneskelig, basalt og trivielt kan du kanskje si. Jeg rekker deg min tunge. Jeg vil tale litt om mitt forhold til intimitet, og mitt behov for det.

Jeg vil bli holdt, omfavnet, strøket og kost. Alt det medfølgende. Alt det fine. Alt som hjelper hjernen å utsondre oxytocin, og følgelig bedrer både mitt humør, gir meg velbehag, tilfredshet, mindre nervøsitet, og sikrere rundt den som skjenker meg nærheten. Så fin menneskekroppen er. Knytter relasjonen nærmere ved frekvent nær berøring.

Men man kan ikke bare hente inn et intetanende herremenneske fra gaten, fra et nettsted eller noe annet - det blir lugubert og skittent, og vil i et manns sinn ubetinget innebære en seksuell undertone, eller overtone for den saks skyld. "Ja, jeg kan 'kose' med deg - hvis vi har sex etterpå, hvis du gir meg utløsning." En ekkel form for prostitusjon, kjærtegn mot sex.

Problemene er mange. Kun noen jeg er virkelig glad i kan gi meg det jeg trenger. Og jeg har lovet meg selv at jeg skal holde meg vekk fra romantiske relasjoner frem til jeg greier å ta vare på og pleie mitt eget vesen på egenhånd. Og menn flest skal jo liksom uansett være slike hyperseksuelle vesener uten behov for noen verdens form for intimitet foruten sexakten i seg selv uansett. Jeg tror noen få utvalgte menn tenker anderledes. Jeg håper. Når jeg når mine mål, vil jeg finne en som tilfredsstiller ganske så mange krav. Det er på tide at jeg setter riktige standarder for meg selv. Finner det vesenet som kan gjøre meg til en bedre versjon av meg selv, og selvsagt skal dette være et gjensidig fenomen. Men nok pjatt om fremtiden.

Hva skal jeg gjøre nå? Starte en Free Hugs-kampanje, bare for å klemme på folk? Tømme min frustrasjon ut i ord herinne? Melde meg inn i nettsamfunn? Jeg har faktisk meldt meg ut alle slike steder i aften. Jeg får vel bare vente det ut, som alle andre. Så kommer det nok til meg med tiden. Godt å skrive det litt av meg, egentlig. De fleste føler nok dette på tider i livet. Selv om jeg ikke er så vant med berøring, og føler det som rart i ganske mange tilfeller, trakter jeg etter det. Mennesket er en pussig skapning.

Samtale, sensommer for en stund tilbake, en annen meg

Noen sier (21:35):

Meg sier (21:35):
Hvorfor dette medium?

Noen sier (21:35):
Fordi det er direkte.

Meg sier (21:35):
Det er indirekte. En telefonsamtale eller en faktisk samtale er særdeles mer direkte.
Men la gå.

Noen sier (21:36):
Åja. Jeg trodde det het instant messaging.
Men fuck, nei.

Meg sier (21:36):
Jeg er kverulerende om dagen.
Til det kjedsommelige. Selvsagt.

Noen sier (21:37):
http://www.youtube.com/watch?v=3Dwxe8= 06Muxig&feature=3Drelated

Meg sier (21:37):
Atter dette med syre.

Noen sier (21:38):
Hva er ditt sinn betatt av for tiden?

Meg sier (21:39):
Eksistens. Eller. Nærmere bestemt non-eksistens.

Noen sier (21:42):

Meg sier (21:43):
Ja. Jeg er ikke helt solgt. Jeg er ikke helt sikker på at jeg vil ta del av samfunnet og fungere. Det er ubehagelig og kvalmende å; være del av samfunnet, og gjøre det de rundt forventer.

Noen sier (21:43):
Jeg er enig.
Når jeg får meg et hus, vil du være med meg å leve som dranker da?

Meg sier (21:43):
Jeg avskyr alkohol. Kan jeg være sukkernarkis?

Meg sier (21:44):
Man blir vrak av det også har jeg lest. Og det smaker bedre.

Noen sier (21:45):
Men la oss uansett ta en uke i sommer hvor vi er fulle hver dag.

Meg sier (21:45):
Nei. Alkoholisme ligger i familien min. Der dummet du deg ut, Noen.

Noen sier (21:46):
Gi fa'n, da.
Bli med for det.

Meg sier (21:48):
Jeg er redd for hva jeg kan tillate meg å gjøre i en slik tilstand.

Noen sier (21:48):

Meg sier (21:50):
Jeg er en person med et ganske tett lukket lokk. Lite lyster, impulser og tanker slipper ut.

Noen sier (21:51):
Men er ikke det bra..?

Meg sier (21:52):
Det spørs. Jeg nyter å være et tilnærmet moralsk individ.

Meg sier (21:53):
Det moralske forfall i samfunnet er grandiost.

Noen sier (21:53):
Moraliteten må dø.
Frihet fremfor moralitet.

Meg sier (21:53):
Jeg liker ikke frihet. Det gir meg angst. Jeg er født i lenker.

Noen sier (21:53):
http://open.spotify.com/track/29Y8oAD= EATJOrwQeqBlqva

Meg sier (21:55):
Økonomiske hensyn tillater bare de velhavende å være bohemer og hippier.

Noen sier (21:56):
Fattigdom og bohemi er kunstnerens svøpe.

Meg sier (21:56):
Kunstnere sulter. Det er en motbydelig død.

Noen sier (21:57):
Men det er iallefall en død som huskes.

Meg sier (21:57):
Men den døde ser aldri dagen igjen. Den døde er råtten og aner intet om at han minnes.

Noen sier (21:58):
Vi dør bare en gang, men akk hvor lenge vi dør.
Døden er uendelig, det er ikke livet.
Det handler ikke om å leve godt, det handler om å dø godt.

Noen sier (22:02):
Burn, bitch!

Meg sier (22:04):

Noen sier (22:05):
Snakk mer.
Underhold meg!

Meg sier (22:06):
Jeg er imot abort.

Noen sier (22:07):
Vi kan ikke være venner lengre.

Meg sier (22:07):

Noen sier (22:13):
DU tar alt for lett på dette.
Drikk litt.

Noen sier (22:21):
Snakk litt?
Hvorfor er du imot Abort?

Meg sier (22:27):
Fordi det er en idiotisk form for nødprevensjon.

Noen sier (22:28):
Ved voldtekt, da?

Meg sier (22:28):
?Dropp kondom, no problemo ? du kan kverke ungen hos legen?
Voldtektsabort er veldig sjelden.
Jeg er for abort på særegent grunnlag.

Noen sier (22:29):
Men vi blir bare flere og flere på jorda.

Meg sier (22:29):
Ellers mener jeg at umodne tenåringsmødre og andre skal fullføre svangerskapet, og la barnevernet ta over omsorgen/omplassere barnet.

Noen sier (22:29):

Meg sier (22:29):
Det er intet problem i Norge.

Noen sier (22:29):
Ingen fortjener å leve!

Meg sier (22:29):

Noen sier (22:29):
Jo i Norge og!
Vi er alt for mange i Norge og.

Meg sier (22:30):
Norske kvinner føder ikke mer enn 2 barn i snitt. Det er det som trengs for videreføring av menneskeheten.
Vi er ikke for mange i Norge.

Noen sier (22:30):
Vi er to milioner for mange
Norge kan bare støtte en befolkning på tre milioner.

Noen sier (22:31):

Meg sier (22:32):
Abort er en løsning. Prevensjon er en ENKLERE løsning.
Eller kastrasjon/sterilisering.

Noen sier (22:32):
Jeg synes alle bør få pule på dem de vil.

Meg sier (22:33):
Ja. Fritt frem. Men ta forhåndsregler. Obligatorisk p-sprøyte til mindreårige jenter. Hva som helst.
Men du -vil- ha i pose og sekk her.

Noen sier (22:33):

Noen sier (22:34):
Pose og sekk.
Da får du plass til alle handlevarer.

Meg sier (22:34):
Vel. Et kondom er litt som en pose. Eller en sekk. Den får plass til alle uønskede bastardene dine.

Noen sier (22:34):
Men den kjennes ekkel ut.

Meg sier (22:35):
Og det gjør ikke en slimete og blodig baby?

Noen sier (22:35):
Men ikke på penis!

Meg sier (22:36):
En baby kjennes ikke ekkel ut mot penis?

Noen sier (22:36):
Hva får du hvis du hogger en baby opp i åtte biter?

Meg sier (22:36):
Det som ligger begravd bak huset du bor i?

Noen sier (22:37):
En ereksjon!

Meg sier (22:37):
Hm. Smakfullt.



Meg sier (23:01):
Jeg er ikke noe god på å klage. Jeg blir bare deprimert plutselig. God nok grunn til å ikke være i forhold.

Noen sier (23:02):

Meg sier (23:03):
Jo. Folk hater det.

Noen sier (23:03):
Folk er dumme.

Meg sier (23:03):
Jeg argumenterer ikke mot deg der.

Meg sier (23:04):
Jeg passer bare ikke inn. Ikke uten definitive oppgraderinger.

Noen sier (23:04):

Meg sier (23:05):
Jeg må slutte å være deprimert. Og usikker.

Noen sier (23:06):
Jeg og..
Jeg må gjøre rare ting.

Meg sier (23:07):
Jeg må gjøre mindre rare ting. Jeg får for mange skråblikk. Setter folk jeg er med i forlegenhet.

Noen sier (23:07):
La de være forlegne!
Alkoholen er din redningsmann.

Meg sier (23:07):
Men det smaker møkk, mann!

Noen sier (23:10):
Kvantitet før kvalitet.

Meg sier (23:11):
Jeg drikker alkohol på jobben i det minste.

Noen sier (23:11):
Gjør du?

Meg sier (23:12):
Ja. I mat og dessert. Cognac. Brandy. Vodka. Vin.

Noen sier (23:12):
Fortell om jobben din.

Meg sier (23:12):
Jeg skyfler møkk og steller hus for en dame på snart 70. Hun er invalid, delvis, sengeliggende. Hun røyker mye, og kaller vaginaen sin for Nusse.

Noen sier (23:13):
Du kødder med meg.

Meg sier (23:13):

Noen sier (23:13):
Hvordan vet du om Nusse?

Meg sier (23:13):
Hun har fortalt det. Gjentatte ganger. Jeg vasker Nusse. Innimellom.

Noen sier (23:14):
Du kødder.

Meg sier (23:14):

Noen sier (23:14):
Hvordan fikk du denne jobben?

Meg sier (23:15):
Jeg la ut en annonse, og ble ringt. Personlig brukerstyrt assistanse - PBA.
Ble ansatt på intervjuet.
De trengte folk. Hva som helst.

Noen sier (23:15):
I alle dager.
Jeg beundrer deg.

Meg sier (23:15):

Noen sier (23:16):
Du er en nussepusser som får alkohol på jobben.

Meg sier (23:16):
Det slår levende-lik-service.
Og damen har en grov munn attpåtil.

Noen sier (23:16):

Meg sier (23:17):
Til min lesbiske kollega sa hun: "Ikke vær blyg, du har sett mer fitte enn meg," mens hun pusset nusse.

Noen sier (23:17):
Gud, jeg tror ikke på deg.

Meg sier (23:18):
Det er sant. Du må tro meg.

Meg sier (23:19):
En gang spurte hun meg: "Har du hatt sex?" Jeg ble stående lettere forvirret, hvorpå hun fortsatte: "Ble du gravid første gangen? Det ble jeg."

Noen sier (23:19):
Jeg elsker det!
Du må skrive henne ned i en bok!
Eller en novelle.
Eller et eller annet.

Meg sier (23:20):
Muligens. Jeg har ikke papir.

Noen sier (23:22):
I det 21. århundre?!

Meg sier (23:23):
Mitt evindelige mesterverk må da inte forsvinne ut i null og ett?

Noen sier (23:23):
Akkurat som mennesker.

Meg sier (23:24):
Jeg vil bo en hytte i skogen uten teknologi i ett år.
Kun brevkorrespondanse.

Noen sier (23:24):

Meg sier (23:25):
Jeg vil bevise for meg selv at det er mulig.
At jeg ikke er så avhengig at jeg blir gal uten.

Noen sier (23:26):
Lykke til.

Meg sier (23:27):
Det kommer ikke til å skje. Jeg ligger på etterskudd nok som det er.

Meg sier (23:35):
Jeg burde drukket mer.
Vært med på blikjentaktiviteter på min nye skole.
Jeg boikottet alkislekene.

Noen sier (23:35):
Gjør det!

Noen sier (23:36):
For sent for sement.

Meg sier (23:36):
For sent. Det er over. Jeg har boikottet nok til å bli den i klassen ingen husker.

Noen sier (23:36):
Nå har du lært for fremtiden.

Meg sier (23:37):
Men jeg skal ta forming, drama og musikk i det minste. Om halvannet år.
Eller KKK som de sier.

Noen sier (23:37):

Meg sier (23:37):
Ku Klux Klan

Noen sier (23:38):
. . .

Meg sier (23:38):
Kunst, kultur, kreativitet. For å være kjedelig.
Elsket være den som setter seg.

Meg sier (23:38):
Har du sett Sanger fra andre etasje ennå?

Meg sier (23:39):
Den slår Du levande ned i støvlene. Egentlig.

Noen sier (23:39):
Er det den med han med tubaen?

Meg sier (23:40):
Jeg var på tuba- og ukulelekonsert i uken som var.
De spilte country.

Noen sier (23:41):
Du gjør så mye du.

Noen sier (23:42):
Litt sjalu.

Meg sier (23:42):
Egentlig det motsatte. Det var en del av en skoleevenement.
Jeg gjør særdeles lite. Jeg bare beskriver det som mye mer.

Noen sier (23:43):
Det er det det handler om.

Meg sier (23:44):
Det er ikke -hva- du gjør. Det er -hvordan- du vinkler det.

Noen sier (23:44):
Nå skal jeg sove.

Meg sier (23:45):
Bra. Jeg skal våke litt til. Jeg vil kjenne litt mer på dagens depresjon og lavpunkter.
Og gråte meg selv i søvn. Hvis jeg får til.

Noen sier (23:45):

Meg sier (23:46):
Da får jeg iallefall noe ut av dagen. God natt.

Noen sier (23:46):
God natt.



Hvorfor snakker vi så løsrevet om de emner der betyder noget? Er det hva lykken er; trivielle samtaler om intet? Det får meg at hige etter det å være deprimert, grublende og kontemplerende.

Kanskje jeg bare savner det å være melankolsk. Eller savner jeg måske å tale dypt, slik jeg har gjort om den indre smertes uendelighet. Kan man tale dypt om de lykkeligere ting? Vel. Man har jo alltids kjærlighet. Men det har blitt en uting her. Selv om så mange trakter etter å være elsket, å høre til hos nogen.

Hvem gjorde det søteste godeste mellom mennesker til et tabu?

Eller vet vi unge alt om kjærligheten allerede, og utsetter å tale om den til det blir aktuelt?

Du er så kald når du ikke ser på kjærlighet som en del av livet, en obligatorisk del av livet. Du bærer en form for kjærlighet for dine venner, din familie. Den er der og gjennomsyrer deg. Du står ikke alene, og du vet det. Du er elsket.

Den mediale kjærlighet kan jeg skjønne du unngår. Men kjærlighet vedvarer å være en av de eksistensielle temaene i menneskers liv. Ikke vær så redd for å elske. Jeg prøver å ikke bli det.

Jeg søker ingen make nu. Men en av grunnene til at jeg vil forbedre meg selv, er å bli den beste utgaven av meg selv, slik at også andre kan finne mest mulig glede i meg. Jeg fornekter det ikke, jeg vil gjerne ende opp sammen med noen, jeg vil elske, og det av hele mitt hjerte. Jeg har så mye godt i meg, jeg vil ikke gå med det alene. Jeg fortjener noen, en dag, som ser alt det gode i meg, og som elsker det av sitt hjerte. Det fortjener de fleste av oss, også du.

Ja, du kan ville tilbringe dine dager alene. Det er greit. Men jeg spør deg, om du kunne ha en å støtte deg på, en til å bli støttet av deg, gjensidig kjærlighet, varme, nær intimitet, ville du fortsatt foretrukket ensomheten? Ytterst få kan leve uten å elske, uten nærhet. Det bevarer sinnet på et vis, hormonutskilningene ved berøring, tryggheten av å ha en å søke til når man er svak, styrken av å være en å søke til.

Tilgi meg. Eller. Ikke tilgi meg. Dette står jeg får. Jeg vil ikke fornekte at kjærlighet er noe jeg ønsker i livet mitt. Selv om mange vil trekke lignelser til et romantisk fjols som ikke greier å være alene.

Jeg greier å være alene, jeg nyter det. Selv om jeg er deprimert, og holder mange av disse tankene for meg selv, disse tårene for meg selv, betyr ikke det at jeg søker en hurtigkur for ensomhet. Jeg har vært like deprimert når jeg ikke har vært alene, jeg har bare ofte ikke vist dette i noen særlig grad. Jeg er ferdig med depresjon. Jeg feller den av som et skall som har omgitt meg. Jeg jobber meg opp, og pleier meg selv. Og jeg hadde drømt om kjærlighet selv uten alle mine problemer. Og jeg lar meg selv drømme om kjærlighet. Når tiden er rett, kommer den til meg. Jeg har troen. Ha troen du også.


Stille, nedstemt, rolig

Jeg lytter til pianomusikk. Dagen er her. Morgenen varte så lenge. Det var fint å sitte i den vattdekkede solen en stund. Jeg bor for meg selv nå. Jeg bor blant tingene. Tingene jeg forguder. Som morfars gamle arbeidspult fra sekstitallet. Kameraene fra mormor fra samme årtie og følgende. Den gode sengen. Super Nintendo Entertainment System. Filmsamlingen. Musikken. Den ene vinylplaten med Simon og Garfunkel. Kosedyrene. Selveste Ikje. Vaniljelyset mitt. Jeg har det rolig i dag. Litt utmattet fra gårsdagens ville strabaser. Jeg vil legge meg på en eng av gress og ville blomster, la vindene fare over meg, kjenne solen mot lukkede øyne.

Det er fint her hvor jeg er.

Sufjan Stevens fortryller Folketeateret

Mylderet beveger seg om i salen, som for en liten time siden bare inneholdt lille meg (notorisk tidlig ute), og etterhvert en 10-20 andre som ga den stakkars oppvarmeren et lite publikum. Han var fenomenal. Stemmen hans var litt som en merkelig hybrid mellom Paul Simon og Art Garfunkel, musikken var folky, men også moderne.

Folk strømmet til. Avbrøt oppvarmeren nesten, med sine mobiler for å lyse opp setenummerne. En stund etter bredde mørket seg over salen. Mylderet dabbet av. Pang! Lys flerrer opp på scenen, ville og blinkende. Noen dansere veiver om seg med bevingede armer. Musikken lyder, det er kaos. Sufjan er tredd inn på scenen, vinger henger ned langs ryggen hans, og i hans hender, den velkjente banjo. En rolig folk-låt om syv svaner spilles foruroligende vakkert. Ved slutten av balladen heves vingene hans i været. De gjør ham dobbelt så høy. Majestetisk der nede i horisonten. Han meddeler at banjoen skal bli liggende i bakgrunnen for resten av showet. Dette er the age of Adz, dette er det indre og det ytre kosmos, dette er romferd og introspektive reiser, dette er kjærlighet; og først og fremst er det en lek med lyder som skal manifesteres på scenen for første gang.

Det forrykende showet setter i gang, utpreget bisarr kunst om apokalypse i rene tegneseriestilen, av en fattig afroamerikaner fra sørstatene er levendegjort gjennom video, lysshow, dans og lyrikk. Sufjan mister alle hemninger. Han er ikke lenger den resignerte og rolige fyren med banjoen, han tar på seg elektrostemmen med stolthet, tramper pedaler og trykker pedaler; akkompagnert av et helt orkester, keyboardister, trommiser, alskens merkverdige instrumenter jeg ikke aner navnet på.

Vi i publikum er psykoanalytikerne, sier han, og scenebesetningen skal foreta en reise gjennom livet rett foran våre øyne.

Ved slutten av konserten har mannen danset og sprettet rundt så mye, og omsider fått lokket oss alle opp av de komfortable velursetene våre, slik at vi selv også kan dumme oss loddrett ut på linje med ham. Selv jeg klapper med og tramper takten. Og jeg måper fortsatt, over livet, over mannen som totalt har gjenskapt seg selv. Og jeg smiler. Et smil som ikke falmer. Gud, som denne mannen lever, leker. Konfetti skyter ut over scenen og over orkesterplassene.

De forsvinner fra scenen. Det blir mørkt. Og vi må igjennom uendelige runder trampeklapp før de tidligere neonbekledde menneskene kommer tilbake i sivil. De gir oss sangen jeg ønsket, men aldri hadde trodd ville spilles, og jeg mimer hvert bidige ord med armer kraftig angrepet av gåsehud og nesten rørt til tårer. Videre skyter de i gang ildballen Chicago på full styrke, og det er en orgasmisk innsprøytning av det musikk bør være; fantastisk.


Når mystifisme står for fall

Jeg har forandret meg. Men jeg tror verden rundt meg også har gjort det. Jeg har blitt lykkeligere. Iallefall i følge relativt valide og reliable psykologiske tester. Det kan være våren, men jeg tror også det er min egen innsats som har spilt inn. Den økte aktivitet, det økte pågangsmot, og mest av alt, den gryende optimistiske atferd. Selv om det er dager hvor man trekkes litt nærmere mudderet enn andre, er de fullt overlevbare. Det handler om å ikke gi opp, å følge sine egne mål. Så ender man nok opp der hvor man ønsker. Og veien i seg selv blir en skatt.

Slåsskamp mot depresjon og annen uhumskhet

Faen! Unnskyld uttrykket, det kan hende det kommer flere. Ikke sitte under dynen og sture lenger, gjemt inne på hybelen, vekk fra verden. Det er på høy tid å gjøre noen grep. Når selv en vilt fremmed lett kan konstatere at jeg dveler i mitt eget helvete, har det gått for langt. Disse årene. Gjøre kun det tilstrekkelige og intet mer. Eksistere, ikke leve. Bare fordi jeg hadde det jævlig en gang. Det henger ikke på grep. Jeg er en intelligent, reflektert, kreativ, omsorgsfull, humoristisk og vakker kvinne. Høvelig bør jeg elske meg selv. Min person, min sjel, mitt legeme. Ikke bare la alt forfalle. Det er IKKE "greit" å hate seg selv, hele sitt vesen, og ikke unne seg noe.

Jeg initierer herved en slåsskamp mot depresjonen og all den andre uhumskhet som residerer inni meg. Jeg vil ta fatt på det livet jeg har ønsket meg, men ikke helt våget å gripe. Inhibisjonene legger jeg igjen i døren. Jeg legger nå mine planer, og skal sannelig gjennomføre dem. Endelig har jeg fått det sparket bak jeg så sårt trengte, det proverbiale: "Ta deg sammen, for faen!"

Det blir et hersens slit å gå fra å ikke gjøre noe, ikke stille krav til meg selv, til å skape en innholdsrik hverdag for meg selv. Kutte ut all den melankolske musikken jeg elsker så lidenskapelig. Ikke henvise meg selv til uendelig film- og serietitting, eller å drive dank på nettet. Jeg har bøker som skal leses, et sinn som stadig skal utvides og utbedres. Veien til å bli fornøyd med meg selv er lang.

Jeg skal sette "Tre gode ting" i system, skrive hver kveld. Finne det fine i hverdagen min, og utheve det. Jeg skal finne tid til å gjøre de tingene som gir meg glede. Jeg skal tegne og male mer. Jeg skal ha struktur og regelmessighet. Jeg skal ha fast leggetid og oppvåkningstid. Jeg skal gripe og holde fast i en døgnrytme. Jeg er ferdig med det dvaske og apatiske slaraffenlivet. Ikke en dag skal gå uten at jeg har pustet frisk luft. Jeg skal bli et bedre menneske. Gud, så mye bedre enn jeg har vært.

Ønsk meg lykke til! Så får vi se hvor langt på vei jeg kommer ved å applisere meg selv, og støtte meg på mine gode venner.




Ikke tilstede

Hun er her, ånder, det flagrer i hennes hår. Øynene rettet mot deg, iallefall i din retning. Smilene kommer nå og da. Hun taler. Men hun er ikke din. Hun tilhører vindene, eller hva det måtte være av klisjépreget pjatt hun måtte komme på. Hun er ikke tilstede. Hun føler ikke deg når du tar på henne, streifer hennes nakke med din hånd. Hun er en kald fisk. Hun ser dine bevegelser, og responderer i henhold til dem. Pragmatikeren. Hun vet rett og slett ingenting om det å være et menneske. Å føle noen andre enn seg selv. Å være varm.

Les mer i arkivet » Oktober 2014 » September 2014 » November 2013
Mystifistiske May

Mystifistiske May

28, Oslo

Mitt døpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i å skape i bilder og ord. Og jeg prøver å skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange år; det er på tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger



Siste innlegg

Siste kommentarer