Quiet Is the New Loud by rjan Nilsson - Book launch and concert with Kings of Convenience, Vulkan Arena, Oslo, Sept. 22, 2014

It was a Monday evening in autumn, Vulkan Arena in Oslo, September 22nd, 2014. Around 300 people had supported the new book fromauthorrjan Nilsson, and gotten the chance to attend a private interview and concert with Kings of Convenience.

Up a staircase we were handed out the books after giving our names. It was to be a seated concert by the looks of it, and on stage there were two mics and a couch area, seemingly meant for the interview part. The concert hall was dark and intimate, and seemed like the right setting for a Kings performance.

I was a bit early, and got a good seat, close to the stage. Unfortunately, a man of much taller stature than myself chose to sit in the seat in front of me, obscuring my view somewhat. But I find that it's the sound that matters, so it didn't mean a great deal to me.

Awaiting the performers of the evening gave me a chance to look through the book, which looked promising. The author has conducted interviews with the band, and other parties involved with making the record that will stay in my heart forever; Quiet Is the New Loud (2001).

The eventstartedpromptly at around eight o'clock in the evening, and theauthorrjan Nilsson had Eirik Glambek Be and Erlend ye on the sofa to talk about the record. Nilsson seemed a bit nervous, and with good reason, as Erlend explained that this was the first time Nilsson had done anything like this. Theauthorhad planned to talk about all aspects of the record, but made room to follow up with the flow of the conversation.

They started discussing the record cover, that had been selected out of certain coincidences. The band themselves had wanted a picture in which members Eirik and Erlend were embracingeach other, but apparently the record company had thought this to be far too gay and needed more sex. So instead, the iconic picture with the woman and two band members were chosen. This had been an extra shoot at the end of a long day of driving around in the Bergen area, with various shoots all around. Eirik's girlfriend Ina Grung had been their driver, and it seemed the photographer had wanted her in some pictures at the very end of the day. And somehow one of these pictures found its way to the record cover. Erlend had initially not been happy with the choice, but it had made the record come together in a way he really enjoyed. Of course they also joked about the fact that Erlend ended up in front of the cover, looking somewhat like the band's main vocalist. And they also spoke about how Erlend can meet people on the street, out walking with a friend, and the friend he's with will be mistaken for being that other guy.

The possibility of another album was also discussed, and they explained that they are under contract with EMI Virgin, which is a gigantic conglomerate, where they are a small fish in a great pond. Right now they are waiting to be assigned a new contact at the record company. This will happen sometime next year, and most likely this will be a randomly picked person, with no connection to the band, that will have to get to know the band and their sound, and see where to go from there. In the past the band used to have people that had some sort of connection to their music, and that would call them up on a regular basis to see what's up, and if they have a new album in the making. So as far as a new album goes, the band couldn't make any promises, and said that it might take a good while. On the other hand, Eirik said he'd been working on some tunes well in style with the Kings of Convenience sound.

Another aspect of a potential new album is the fact that Eirik and Erlend expressed that they need some time apart between each album, just to get in the right mood of creating an album. Both are occupied with solo projects, Erlend with his new album Legao, and Eirik with his band Kommode, and a new record this autumn. Eirik is also working on a documentary in relation to his thesis inpsychology. The film will be named "The Curse of Cars", and will be about the affect of cars on the human habitat.

A question was asked from the audience about a potential vinyl release of Quiet Is the New Loud, but the band said this was unlikely, again due to the size of their record company. It wouldn't be much to gain for the company to do a vinyl press of a record that probably won't sell more than 3000 copies. Alas, one can only dream. Or go broke on ebay.

After a session with some talk about the record, they decided to break it off, and play some tunes, and opt for a second session on the couch, followed by the remainder of the album. After all the rumours of what they would play, I was happy to learn that they intended to play the entire record from beginning to end.

It was a joy to behold these two old friends, playing their old songs, from a different time and state of mind. Eirik had stated during the interview that he never could have written these songs today. I'm sure a lot has happened in their lives, and they have developed considerably from the boys from back then.

The most memorable performances in my mind were Summer on the Westhill and The Passenger. Summer on the Westhill is my favourite song from the album. I always listen to it when I ride the train, and I had high hopes that they would play it.

Apparently Summer on the Westhill was created during an experimental stage. The band requires a special tuning of the guitars for the song, which is the reason it is seldom played during their concerts. They gave a moving performance of the song, that gave me goosebumps all over. On top of that, the lighting turned purple, which is my favourite colour, and my partner managed to snap this picture of the Kings.

(As previously stated, I was seated right behind a tall man, and for that reason I had to bend from left to right to see Eirik and Erlend, separately.)

Another song that also stood out especially was The Passenger. This is also not played as often in concert, though for other reasons than Summer on the Westhill. Eirik said this is probably one of the bands darkest of songs, and it set a gloomy mood across the audience, with it's silent and beautiful melancholy.

The concert closed off withParallelLines, which was the sole masterpiece of the record according to a review in one of Norway's biggest papers. Amusingly enough it's also the only track on the record that the band hasn't written themselves. The song was written by a friend and former room mate of Eirik, from his college days abroad in America. Her name was Daisy Simons, and from the insinuations I got from Erlend, it seemed as though she had been in love with Eirik, and apparently he had not realised. Even after she had shown him the song.

During the interview, one of the main subjectcentredaround the usage of the album and the music. Eirik is preoccupied with the notion that all art should have a practical use. And they discussed how their music was used. As I'm sure a lot of fans know, their music is often used in coffee houses, and they said that their music probably not far from being the world's number one coffee house music. They have been told their music has been heard in coffee houses all the way from Siberia, to Albania and Malaysia. And they seemed very happy about this usage of their music. I can personally concur with this notion. To my surprise, a couple of years ago, I was having a coffee before a Kings of Convenience concert in Drammen, and of course they played their music on the coffee shop's stereo. It was just a perfect way to start the evening.

Erlend also told us that a number of his British friends andacquaintancesused their music after going to clubs on the weekend. And I suppose you are in dire need for something mellow after having had dance music banged through your head for the entirety of an evening. The band had themselves gotten used to going to dance clubs in their younger days, and Eirik used to come home and grab his guitar ever so often after a night on the town.

Erlend also let us know that someone he met in the States had very good knowledge of his music, it being his go-to mood setter for romantic evenings. Somehow the topic of their music being used for sex seemed to return a number of times throughout the evening.

During the interview, theauthorhad the band read certain paragraphs from the book. The band had yet to read the book on the night of the concert, and Erlend showed greatcuriosityas to what was in the books. He was especially interested to hear from a musician they had hired for the record, a cellist from The Royal Liverpool Philharmonic. He had not said much, and just gone along with the band's wishes. Erlend was eager to know if he had any relation to the album in the aftermath, and looked up the interview with him. He read the following passage (p. 115, my own translation):

It is my strongest memory from the time in Parr Street Studios, ant it hasn't been often that I've been involved to such an extent. The big difference between working with pop music and my daily job, is that the bands that wants some cello in a song very rarely has any thoughts on what is to be played when they phone me. One of them may have suggested that 'it would be nice with some cello on the album'. But they seldom know which song, and to what extent they want the cello. It can be really frustrating to feel that you have to be the one with all the answers to how and where the cello should play a part in the sound image. With Kings of Convenience however, this was not the case. They had clear ideas of how the cello would be used, in specific tracks on the album, says Bracken.

The cellist also mentioned how serious the band was in the studio, asopposedto other artists. And that he still listens to the record during his jogs, which was a pleasant surprise to the band, learning a different usage of their music.

After the band had played the last part of the record, the audience arose in a standing ovation, clearly wanting more. We were given two encores, the all-time hits I'd Rather Dance and Misread, for some extra energy at the end of the evening.

Erlend also made sure to make a shout-out to his grandmother in her 90s, that had attended the concert. Sitting close to the only senior citizen on the premises, I had my suspicions. And she gladly received an ovation on her own after her grandson's shout out. It reminded me of how someone once described Kings of Convenience's music to me once - Music even your grandmother can listen to, which I think says a lot about theaccessibilityof their music.

The band stayed to sign books and talk with people, but unfortunately it was getting late by then, and I had to get up early the next morning. Alas, that such is the curse of Monday concerts. But all in all I had a wonderful time, and I'm looking forward to getting to read the book in between my busy schedule. And dare to hope for a new album sometime in the distant future.

Gjett hvor jeg skal...


Det er fremdeles billetter igjen. Forventningen bygger seg opp noe iherdig. Jeg gleder meg. Som et barn.

Hvor tiden svinner hen

rene gr, men det som bestr er saktens ikke disse underlige sm skriverier. Jeg lengter og lever i dag. Venter og prokrastinerer. Hverdagen farer forbi, men jeg vet fremdeles ikke mer enn hva som er gjort og sagt. Hvor tiden svinner hen.


Det er s mye fortelle. S mange tanker som har brygget det siste ret. Akkurat n sitter jeg og angrer p at jeg var oppe helt til titiden. Det er vanskelig nok leke menneske som det er, det inntrengende vintermrket gjr ikke saken noe lettere. Innen jeg sitter bak tastaturet mitt igjen har atter mrket senket seg. Jeg innbiller meg at det fortsatt er lyst p dagtid, men vinduene p kontoret viser meg kun nabobygningene, s jeg kan ikke vre riktig sikker. Jeg hper snen kommer snart, og lyser verden litt opp igjen nr jeg ferdes i den.


Ord fra en utenomjordisk observatr

Det har kommet til dette. Jeg er 24 r. Jeg har studert siden jeg var 19. Jeg har en bachelorgrad i kultur- og samfunnsfag. Jeg har begynt p to andre utdanningsretninger og sluttet p begge etter ett r. Krumspring. Flyktig interesseforflgelse. Jeg har hatt to jobber, to somre, og et tte uker langt praksisopphold i regi av utdanningsinstitusjon.

Jeg har snart rundet 50 jobbsknader de siste fire mnedene, og har kun blitt innkalt til fire intervjuer, hvorav ett var for en jobb jeg virkelig kunne tenke meg. Jeg skriver srdeles gode sknader. Det er ikke noe problem. Jeg bruker et variert ordforrd, samtidig som jeg holder meg kort, og argumenterer direkte for hvorfor jeg passer til stillingen som er utlyst. Allikevel skiller jeg meg ikke ut nok til bli kalt inn til samtale. Og alt jeg nsker er en kontorjobb, hvor jeg fr skrive hflige velformulerte brev og e-poster, besvare telefonsamtaler og hjelpe folk med deres problemer, benytte min naturlige evne til planlegge, strukturere og organisere, samt min teft for datamaskiner og andre elektroniske verkty. Kanskje til og med min flytende engelsk en vakker dag. Men nei. Det lar visst vente p seg.

150-200 skere, og vel s det. Halvparten har kontorfagbrev, den andre halvparten har jobbet p Kiwi gjennom hele sin akademiske karriere, og har lovord opp til nesen fra tidligere arbeidsgiver. Min ene arbeidsgiver er dd, og min andre tviler jeg p husker meg. S mitt velformulerte sknadsbrev gjr meg intet godt.

Fra barndommen av har jeg vrt en som holdt seg mye for seg selv, og trivdes i eget selskap. Jeg har alltid hatt f og gode venner, og bortimot inget behov for begi meg ut p det mange betegner som 'sosialisering'. Fredagspils. Ut p by'n. Kafkos. Venninnekveld med 10+ bekjente. Hva enn man mtte kalle det. Jeg har greid meg fint p egenhnd, og jeg har vrt tilfredsstilt, og aldri traktet etter noe mer.

Dette har av en eller annen grunn etterlatt meg mangelfull i arbeidsyemened. Jeg knytter ikke nre kontakter lett, og jeg holder meg raskt i bakgrunnen nr jeg befinner meg i en gruppe p tre eller flere. Jeg m late som jeg er noe direkte motsatt av hva jeg faktisk er i et sknadsbrev og i et jobbintervju. Arbeidssektoren er vel den delen av livet som krever mest teater av folk flest. Men jeg fler at jeg ikler meg en tykk tykk maske nr jeg trer inn p det kontoret med ukjente, smilende mennesker. Jeg er ikke meg, og fr p dd og liv ikke lov til vre det.

Etter en samtale med en rekrutteringskonsulent, har jeg imidlertid funnet ut at jeg skal insistere p at jeg er en rolig person, og med det bringer med meg noe verdifullt i seg selv. Det ga meg troen da, men etter at antall jobbsknader steg, og antall jobbintervju uteble fullstendig, vet jeg ikke helt hvor jeg har endt opp i den sammenheng.

Jeg trler stillingsannonsene p Finn og Nav daglig. Fluktuerer mellom skreddersydde sknader for de mest spennende jobbene, og en blanding av kopipasta og tilrettelegging for de jobbene som virker helt greie. Jeg har ingen lnnspreferanser. Mitt utgangspunkt er at all lnn er god lnn, og sannelig bedre enn det lille belp fra Lnekassen jeg har overlevd p i en rrekke. Noen ganger ser jeg p meg selv som den drmmeansatte - formelig, motivert for gjre mitt beste, hy arbeidsmoral, kan litt om alt, nsker alltid hjelpe, lre mer og bli bedre. Det er bare s synd at ingen andre enn mormor ser dette i meg. Hun kan ikke tro at det ste snille barnebarnet etter all denne tiden fortsatt gr uten jobb. Og skal jeg vre helt rlig, hadde til og med jeg trodd det skulle lsne for en god stund siden.

Men n har jeg vel mitt stride med nr det kommer til noe s enkelt som f en jobb. Det er noe inni meg som frykter alt nytt og uvant, som vrenger magen min, gjr meg kvalm, svimmel, skjelvende, stotrende, klam og lyserosa med hjertebank. Kroppen min liker sette seg i denne flight over fight-posisjonen nrenn stabilitet, kontinuitet og familiaritet trues. En samtale med x antall ukjente personer, et ukjent sted, hvor jeg ikke kjenner bussonene, og ikke hvilken billett jeg br velge, og m studere kartet i en liten evighet dagen i forveien, slik at jeg pser at jeg ikke gr meg srlig vill. Jeg trenger s mye kontroll jeg kan klare f over situasjonen. Jeg strukturerer samtalen om og om igjen i hodet natten lang. Jeg har forberedt svar p alle mulige negative bemerkninger i forhold til min yrkes- og utdanningsmessige bakgrunn. Jeg har forberedt halvsannheter som fremstiller meg som noe annet enn den innbitte eremitten jeg er. Jeg prver, selv om det gjr vondt underveis.

S jeg beveger meg vekk fra kontordrmmen, sakte men sikkert. Senker kravene enda mer. Sker p stillinger som s vidt krever fullfrt videregende. Og jeg fr igjen intervjuer. Intervjuer til kroppslig krevende stillinger hvor alle egenskaper jeg har raffinert eller tilegnet meg ved universitet og hgskole knapt blir tatt i bruk. Og de fr inntrykk av at jeg er overkvalifisert, nr jeg i alle andre sammenhenger er underkvalifisert. Jeg befinner meg mellom barken og veden, og vet om jeg begir meg ut p en slik stilling, er det fare for at jeg blir vrende bare fordi de trenger noen, og det er stressende for dem innkalle nye kandidater. For ikke nevne at pengene har rent ut for lenge siden, og fremtiden ser stadig mrkere ut.

Penger er omtrent et tema jeg fornekter om dagen. Jeg spiser det billigste av mat, og lar samboer ta seg av strstedelen av pengebyrden, samtidig som almisser fra familie sttter opp under hverdagen. Jeg skulle visst greie finne jobb p egenhnd i flge vedtak fra Arbeids- og velferdsforvaltningen. De sendte noen forslag til ting skte p, og jeg gjorde som jeg ble bedt, og mottok avslag fra alle hold. Av det jeg kan tilegne meg av informasjon p nettsidene deres, har jeg visst ikke rett p mye, og papirmllen deres gjr meg sneblind. Jeg vil klare meg p egenhnd s lenge det er mulig. Men jeg kommer vel en dag til det punktet hvor det er greit, og ikke minst ytterst ndvendig, be om litt hjelp. Men enn s lenge legger jeg meg under dynen og drmmer om alt det spennende jeg skal gjre nr jeg plutselig blir lottomillionr.

Bare vent. Vi skal p en fire uker lang ferie til Japan. Tokyo, Nara, Osaka, Kyoto, Fuji-san. Bo p mitt frste eksklusive og vakre hotell. Smake stens merkelige delikatesser og plukke opp rubbel og bit av finurlige duppeditter underveis.

Ogs gr jeg tilbake til skolebenken. Lrer meg konditoryrket og pner mitt eget bakeri som tilbyr det beste av Orientens hvite og grnne teer, og alltid har en gnistrende LP-plate spillende i bakgrunnen.

Ikke minst virkeliggjr jeg min barndomsdrm, et koselig lite hus litt unna allfarvei, med en stor hage, fylt til randen av br, frukttrr og en liten ker. Med et vidunderlig kjkken, med alle nymotens finesser, god lagringsplass, og alt man kan tenke seg...

The Kings of Bergen

It is a late April Friday, well into spring. It's cloudy, and the rain stays scarce. We're in lovely Bergen, running a bit late for the sold out show. I've been looking forward to this ever since I had my hand on the precious tickets. Kings of Convenience, on their home turf.

We end up outside this old dated mason building, painted in an orange like colour. Det akademiske kvarter (the academic quarter) - loaded with lots of rooms for student entertainment. Waiting in line, we realise, we should have left the hotel earlier - but all's fair in love and war. Though admittedly being late for our lovely Kings does border close to a death sin in my mind.

After we have our hands stamped, we enter a room swarming with people, number increasing steadily. To much dismay, there seemed to be a rather large number of gentlemen that were a considerable amount taller than my self. And unfortunately, my stature is rather low to begin with (which is what I will use as my excuse for my poorly taken photograph). In the middle of the room, there's a small stage. It has been relocated for this very concert, for more of us to see. The Kings have been here before.

As our two good old favourites entered the stage, most people were so kind as to quiet down. Except for a few specimens, that seemed to have a discussion more important than enjoying the delicate strummings of their, at first, slow tunes (I do wonder what could have been of such utter importance). The band continued to play a fair choice from all albums, steadily increasing the rhythm. As far as I'm concerned, it really turned into a full-on rock 'n' roll concert in the end. Stepping a bit away from their usual delicate touches, and into the wild realm of uninhabited guitar play. I really wish I could back up this impression of mine with subsequent videos, alas I was lost in the crowd, getting half a glimpse every once in a while, when the gentlemen in front of me were caught up in dancing.

However I have been so lucky as to find a video posted on Youtube, which follows:

I had a really nice concert experience, as I always do with the Kings. Always finding new approaches to the audience, and new ways for us to appreciate and enjoy their lovely music. As for this concert, I really loved the raw energy they managed to created on a rather small stage, in a warm small room, with lots of people. At one point, Erlend actually struggled to open a window behind the stage - and while doing that, asking the people to invite their friends that didn't have tickets, to listen out on the street. Their quirkiness really gets to me sometimes. Such charm.


Dame p t-banen

Verden er snedd ned

Verden er snedd ned, og har i aften forsvunnet under et aldri s lite lag is, s hard som knekk. Her sitter jeg, i min ringe hule, og lar natten ringe inn. Mine formelle forpliktelser har for ret opphrt, og min tid tilhrer for det meste meg selv. Jeg legger de planene som aldri blir noe av, de bker, de spill, den nostalgi som skal gjenoppskes; den barndom som skal gjenleves. Det er nemlig jul, og da gjr jeg som jeg oftest gjr. Jeg returnerer til mine yngre dager, da alle veier l pne, da alt omsider skulle ordne seg, bare treet var innendrs, og ribben i ovnen. En familie som kommer sammen. Ikke for noen herre eller frelser, men for vise, til ytterlighetene, hvor meget av kjrlighet og varme som finnes innen den lille kjerne.

Det er en liten tulle p fem r, med en lillesster p tre, pyntet i nyaktig samme rde kjole i velur, med rosa blomster p, og knyting rundt livet. De sm vaklete ben er pyntet med hvite strmpebukser som ikke kommer til forbli hvite over romjulen. Mamma og pappa romsterer ute p kjkkenet hele dagen og ettermiddagen. De sm har vrt oppe siden syv, da de krp frem fra sine vinterdyner, i pysjen, ned i stuen for se p juletegnefilmene. Fjernsynet str p hele dagen og fanger de sm sinn, nr de ikke avledes av lek med de slitne barbiedukker og andre dukker. Sgar en og annen krangel om hvilken leke som tilhrer hvem, men mor bryter snart opp med sin milde tone; "Det er julaften, i dag m dere vre snille, bller".

Etterhvert kommer de fine tallerkenene og skler ut fra skapet hvor de str beskyttet resten av ret. Selv det fine bestikket tas ut p en dag som dette. Og mor pynter opp med juleduk, grnn, med psydde rde julestjerner og gulltrd. Rde stearinlys tennes i krik og krok. Utenfor rakkerungenes rekkevidde, s klart.

Til og med far har p seg dress i dag. Den bl han arvet fra morfar, med det rosa slipset. Smtullene er enig i at faren deres ser riktig kjekk ut i kveld. Det svarte hret kjemmet til perfeksjon som en reneste Elvis. De sedvanlige olabukser henvist til skittentyskurven. Han dufter spansk etterbarberingsvann, og gir sine sm piker en etterbarberingsklem i det han kommer ut fra badet. S inn p kjkkenet for hjelpe mor, gir henne en klem mens hun str ved benken og skjrer opp sylteagurk. Ribben ligger p plass i stekeovnen, og surrer seg brun og fin - far gir den en dusj med sky fr han lukker dren. Det er et lystent humr som preger det lille lysebl huset, dekket av sne, som daler ned stadig tykkere.

Kvelden faller p, og utenfra ser man julestjerner i messing lyse ut i mrket. Derinne samles den lille familien ved kjkkenbordet, og de sm barnefjes glimter i flammene fra de levende lys. Duften fra nystekt ribbe oser gjennom luften. Ribbe med den spreste svor, medisterkaker, juleplse, rosenkl, sylteagurk, rdbet, tyttebr og mors hjemmelagede brune saus. Julebrus drikke bordet rundt, i fine glass. Mltidet inntas i all sin herlighet, og de rosenrde kinn omgir de mette smil hos de sm. Far reiser seg opp, strekker p seg og gr inn i stuen. De sm tasser etter. Setter seg ned med dukkene p gulvet, og ser med spente blikk bort p det praktfulle juletreet.

Det er et lite grantre, prydet med de sm ting familien har samlet opp igjennom rene. En srdeles vakker juleengel, prydet med gull helt fra mors barndom. Og juletrekurver flettet for mange herrens r siden. Det er til og med et par nye, som de sm prvde seg p med mor tidligere i desember. Ikke en pryd for yet, men selvlaget er vellaget. Treet brer ogs slvfargede glitterkranser, norske flagg, lys, og en stjerne helt i toppen. Under ligger en liten horde med pakker for to sm tuller. Stadig flere blikk sendes bort til det grnne glitrende tre. Minstemanns foresprsler om gavene vokser seg stadig strre.

Mor har etterhvert ryddet bordet inne p kjkkenet, og kommer vandrende ut i sin bl finkjole, brende p den store glassbollen, fylt til randen med riskrem. Hun tar ut de fine sklene fra skapet og slvskjeene, og kommer ut med den hjemmelagede bringebrsausen. Tullene setter seg opp i sofaen rundt stuebordet, og fr hver sin skl. Jakten p mandelen er i gang. Det spises i feiende fart, og plutselig er vinneren kret. Gode gamle far har kapret mandelen nok en gang, og viser den seirende til de sm. De vet godt at han kommer til gi dem posen med seigmenn uansett.

Nr desserten er fortrt, fr far det plutselig travelt. Han m rekke kiosken fr det stenger. Han skal nemlig sikre smtullene sine kinderegg. Noe er p ferde, men de sm aner ikke helt hva. De blir sittende i sofaen og se p fjernsyn, mens far legger ut p ferd ut i kulden. Fr de vet ordet av det, kaller mor dem ut p kjkkenet. "Tuller, kom hit, det er noen ute p plassen!" Jentene kommer lpende og klatrer opp p kjkkenstolene. Det er en mann der ute, med rd lue og frakk. Han kommer sparkende opp oppkjrselen, og legger noen markante bank p ytterdren. Mor gr ut i gangen for pne mens de sm gjemmer seg litt bak henne.

Karen har en litt skummel stemme. Han rister av seg litt sne, banker skoene p matten. Han har p seg tykke stripede svart-hvite ullsokker. Fjeset er rosa og stritt, skjegget er hvitt og pusete. "Er det noen snille barn her?" sier han i den grove stemmen sin. Ingen av jentene sier noe, men eldstemann titter svidt frem fra bak mor. Han griper ned i en striesekk han har bret med seg, og trekker opp en avlang pakke. "Til May fra Nissen str det her. Hvem er det da? Er det deg?" Han ser p piken gjemt bak moren sin. Hun har ogs tittet frem n, og hun rister stille p hodet. "Det er meg!" sier storesster. Og kommer frem til mannen i rdt. Hun tar imot pakken og ser ned. "Hva sier du da, tullull?" "Tusen takk", lyder det med utydelig stemme. "Oj, det er visst enda mer oppi sekken min", han drar opp en ny pakke, lik den frste, og spr undrende hvem den kan vre til. Minstemann titter enda litt mer frem, og mottar en pakke med rdt nissepapir. "Takk", mumler hun. De sm setter seg ned p kjkkengulvet og river opp gavepapiret. Bak det gjemmer det seg to helt nye Steffi-dukker med knallrosa kjoler. De to sm fjes gaper av overraskelse. "Synes dere ikke Nissen fortjener en klem?" spr mor, og de to tullene nikker og stabber bort til nissen og mottar en klem fra den fremmede mannen. "Det var vel og bra. Men da m jeg videre til naboen. Hva er det han heter igjen? Tobias?" - "Neie, det er Matias", sier de to jentene i kor, i det han forsvinner ut p sparken. "Hadet, nissen!" vinker de, og han vinker tilbake.

Dette m fortelles til far s snart han er tilbake!

Hvis man vil

S. Jeg skriver litt. Jeg har ikke skrevet p lenge. Og jeg skriver p norsk igjen, som jeg mottok fra min mors tunge. Jeg vet ikke helt hvor jeg er, men jeg vet det er nytt. Noen dager er varme.

Jeg gr mye. Forbi de tre bakeriene, hver morgen, hver ettermiddag. Og hattebutikken. Jeg titter inn hver dag, hper de har ftt noen nye hatter p utstilling. Jeg tr aldri g inn. Jeg passerer ogs Sjel vest. En slags bruktbutikk; med alskens gammelmodig mblement og fiksfakse gjenstander. De serverer noe som heter tapas, og har alltid lysprer tente i regnbuens farver hengende fra taket. Selv om etablissementet er stengt brorparten av uken.

Jeg jobber. Lever livet til en morgenfugl. Lrer et nytt sprk; leker med ordene og lydene, og jeg ler. Noen ganger. Jeg er fortsatt redd for alt som heter mennesker, alt som ser p meg. Annet enn kattene, som plutselig bare er der, og stirrer uskyldig p meg. Og hunden, som tilbringer sine dager i elektrobutikken. Med snuten skyver han det lille gardin til side. For se verden derute. En verden hvor jeg til daglig drukner i oransje forfallende lv. Han gjemmer seg nr jeg kommer. Nr jeg gltter bort p ham.

Jeg faller tidlig til sengs. Er ofte trett og sliten. Lengter ofte. Men fr det jeg lengter etter. Den.

Historikken forblir den samme. Det samme gjr kanskje jeg. Jeg endrer meg ikke mye. Ikke n lenger. Jeg fler meg litt gammel her jeg sitter og ikke endres. Som at alt p et vis har stanset litt. Men jeg er i bevegelse. Jeg flyter sgar noen ganger. Jeg er flinkere; mer vant. Gjemmer meg fortsatt, dog. Har det fint her, i min lille hule. Er ikke alltid alene.

S trasker jeg, med musikken, alltid musikken, hele veien frem. Blir andpusten, til og med. Alltid litt for sent ute, men tidsnok til timen. Og det er folk, og de ser og de hrer, og de snakker s redvende hyt om alle tingene jeg ikke kjenner, og jeg forminskes til en liten knapp som faller av en ytterjakke og plukkes opp av et lite barn som smilende legger den trygt i dresslommen, med n klar plan. Knappeboksen skal f et nytt medlem.

Og jeg prver meg p de fremmede fraser. Lykkes noen ganger. Feiler enda flere. Men lrer. Og ler fortsatt noen ganger.

Og jeg gr hjem. Hele veien hjem. Byen forsvinner bak gravmaskiner, nye trikkespor, busstopp og vannledninger. Jeg tror de prver grave den vekk, uten at folkene skal vite det. Fordi den er s full av skygge, og mennesker som intet godt vil. Men noen mennesker har magi, og de gir meg sine smil. Selv nr det er mrkt, himmelen rd, og den frste sneen faller. Selv da vet man at man har en hnd, hvis man vil.

A history lesson with Erlend ye

Time: 21st of August 2011
Place: Chateu Neuf, Oslo, Norway

A bit of a mess sets this rainy Sunday evening in motion. There is a misunderstanding about the time, and the few of us that showed up early must wait an hour for Erlend to get on stage. He has arrived and all, so as far as I am concerned, there's quite a bit of excitement in the air. Whatever is this business about history lessons? He did this when he played at Trna earlier on, but I didn't quite grasp the concept from the media coverage.

The location is Chateu Neuf, the main hangout for many Oslo students, and their organisation Det Norske Studentersamfund, 198 years old. A bunch of us gathers at one of the entrances, which turns out to be the wrong one. Even with that, I manage to get a front row seat next to yet another alone goer. Not easy to get company to a Sunday concert when all your friends are students or working. And also, they have hardly heard about this whimsical character in the glasses. But I'm fine. I'm sitting in my seat, which is placed a bit from the stage, staring at that simple guitar with some tape on it, a chair and a microphone. In the background there is a bright red wall, with some pictures of beach life. And there is a white door. Altogether it feels kind of homey.

The masses are chatting and rumbling, and the butterflies in my stomach are fluttering as they see fit. Strangely enough, I notice this older man. He must be the oldest one in the crowd, which mainly consists of youth in their twenties, maybe early thirties. He must be about sixty or so? He wears nice clothing, a bit dressed up, with a sports coat and everything. He even wears a scarf covering his neck, and he's let his hair grow a bit long. With slightly large glasses, he looks like a quite distinguished gentleman. Actually, I had to try drawing him. I really wanted to share him with the world, and I'd fear it would be even more rude to take an actual picture of some random fellow. So, forgive me, Sir, for portraying you in this manner, but it's all I had.

A bit after the concert was said to start, Erlend appears on stage, to the thrill of the audience. Our Sunday concert commences. He picks up the guitar, tells us about his history lesson. It's a new thing of his. He's somewhat nervous. But he will start by playing a song written in 1962, by a boy very much in love with a girl that went to Italy and decided to stay. The song is an old classic, one of my personal favourites; Don't Think Twice, It's Alright (Bob Dylan). I start tearing up the moment he starts strumming. Beautiful.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=9r63bEj2630
(Video taken from another concert, but just to give you an impression)

He lays out the ground rules. With the song, he will tell us a bit about the political and social ongoings of the world the year it war written, as well as a bit of background of the song. Due to his English speaking audience, who seem to follow him, he starts speaking English. I find it appropriate to mention here the reason why he does not speak the Bergen dialect of Norwegian (such as Mr. Glambek Be does), seeing as how he was in fact raised in Asker (where they speak quite close to the general Oslo/eastern dialect), after moving from Bergen at an early age. When he returned to Bergen, he kept speaking in the manner in which he had been taught. So here you go, good people. He's tired of being asked; spread the word.

Moving on, still with love in mind, Erlend tells us a little story on how his mother and father got together. They were at some political rally in Bergen. It was the sixties and they were youth in revolt. Erlend plays Norwegian Wood, by The Beatles.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=UAnv7Gx9VU8
(As I myself had trouble getting good footage with my camera, I've had to rely on the generous people uploading their capturings from the concert - much appreciated to be able to relive an amazing concert).

During the mentioned rally, protesting American support to a political couple in Latin America, his father recited a poem to the crowd, Du m ikke sove (You must not sleep), by favoured Norwegian poet Arnulf verland;

Du m ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er srgelig, stakkars dem!
Du m ikke tle s inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til g der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjr!
De puster p hatets og ondskapens glr!
De liker drepe, de frydes ved jammer,
de nsker se vr verden i flammer!
De nsker drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Jeg roper i mrket - , kunde du hre!
Der er en eneste ting gjre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Erlend recites the first few lines of the poem; emphasising some of the first lines:

Do not tolerate with such ease
That injustice that does not affect your self

All of a sudden, a man joins in from the audience, reciting several verses from the poem by heart. Meet Peter, Erlend's father. The older man I noticed before. I knew there was something about him!

So. He got the girl back then, impregnated her later on and and everything. It was quite the outrage, seeing as how she had a young child with another man from before. Thusly, Erlend was kept in the dark, believing that this "Peter" was just a friend of the family.

Romance was still growing strong, as Erlend starts singing an old Blue-Eyes song, which the man himself is rumoured not to care too much for; Strangers in the Night. Not long after, reflecting on the song's length, being not much longer than a minute, and wondering how Sinatra would arrange it, sing it several times in between the orchestra's magnificence, he continues to sing a Peter Sarstedt classic, namely Where Do You Go To (My Lovely)? This song has a lot more verses. Erlend doesn't sing them all, and once again we are surprised by Peter in the audience, yet again filling out the blanks with some singing.

Erlend then starts telling us about this guy who at thirteen watched The Beatles on television, and realised something about rock 'n' roll music. At twenty he went on to write one of my personal favourites when it comes to adolescent love. "Won't you let me walk you home from school?"

Video: http://www.youtube.com/watch?v=nf-wW6eIaJE
(I do apologize for the quality of both video and audio; but it was all I could muster with my cellular phone camera - it seems no one else has posted a video of his rendering of Thirteen, so I guess it's better than nothing)

From that, Erlend revisited his own year of birth; 1975. I started noticing how the classics were magically piling up. We make a visit in the world of oddities and Pink Floyd; I Wish You Were Here. Unfortunately, this lacks video coverage. We move further into the seventies, rastafari and the life on Jamaica. Redemption Song. Previously covered by pop artist Rihanna that very same week, with Erlend being slightly bothered by her "taking all his wind". But after some thought, he decided on sharing this tribute to Bob Marley with her.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=fwulQo39LtE

We arrive at 1986, the age where a number of young men were growing up in homes of feminism, which featured a grim outlook on men in general. Here this pale and puny guy from Oslo, singing songs with a most uncommon singing voice, gave Erlend some hope of turning into an okay guy after all; not just some misogynistic bastard, like all men were prone to.

This song also had another meaning to Erlend. With the events on July 22nd, this was the song that came out when he picked up the guitar that day, and started playing. Strangely enough, it comforted him. It is a song that I much enjoy myself, about life in Oslo.

I can't find any videos of Erlend's version, so I leave you with an acoustic piano version of the original song:

Video: http://www.youtube.com/watch?v=7ordf3P3A60

We enter the nineties, and would you believe it, he's covering Prince - out of all people. I found that rather amusing for some reason. Money Don't Matter 2 Night (1991). We are getting closer and closer to modern day. I believe it was in 1991 or 1992 Erlend took his first guitar lessons.

Moving on to Erlend's music career. He enjoys a selection of British bands in the brit pop period, and he even moves to London, and forms his own band. Now who do you think of when I mention brit pop? That's right. "'Cause after all, you're my wonderwall".

Video: http://www.youtube.com/watch?v=FuQokwa9S6Q
(Erlend, the nachspiel king - for you guys that doesn't know the phrase, it is sort of an afterparty)

So. Erlend disbands, and reconnects with Eirik. They want to create something that kind of represents the feeling of their home country, Norway. What they do end up with, is I Don't Know What I Can Save You From - written in the middle of the nineties. Their very first song.

Video: http://www.youtube.com/watch?NR=1&v=mFOxN1xNrwQ

Eirik is studying in Britain for a while, I believe it was Sussex, and Erlend is stuck in London, working hard to make ends meet, selling clothes on commission in a market. He spends the last of his pounds on a demo tape, which he sends to a festival in Manchester. "I'll lose some sales, and my boss won't be happy, but I can't stop listening to the sound, of two soft voices, blended in perfection, on the reels of this record that I've found".

Video: http://www.youtube.com/watch?v=NhX32FRVAEY

Finally, they get to play the festival, and play a few shows together. They are the Kings of Convenience. But it will still take some time to get a record deal. Eirik wants to play safe, and pursues a degree in psychology. Erlend moves on to Manchester, and builds his contact base. Then later, he move back home. The last Christmas of last century, the boys get a call from across the pond. They're being flown to England for a meeting with a new record label. And by golly, don't you think their album is well on its way in no time? It even gets prioritised broadcasting on a larger Norwegian radio channel; NRK P3. And when the album hits the market, they're a hit!

In the meanwhile, Eirik has met a girl, and is very much in love. They explore the city of Amsterdam together, and see this old man with a beard, padling in a canoe, "looks as if he has come all the way from the Cayman Islands". Eirik shares his experiences of the wondrous city with Erlend, and they end up writing a new song.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=-EXkk74_lWc&NR=1

Eirik having his heart set on keeping his girlfriend and his steady life in Norway, some complications arrive when they are expected to tour in the time after the success of their album. Erlend wants to see the world, while with Eirik, music is much more something he does for fun, it seems. So Erlend goes knocking on windows, and at one point, he gets together with the two fellows of Ryksopp.

Video: http://www.youtube.com/watch?v=zFNG7ssCN38&NR=1
(Remind Me)

Now you're probably thinking I'm going to round this off, and say it was a wonderful Sunday concert. Well. The story isn't over.

Erlend discovers Berlin. I believe the videos will describe the event even better than I ever could. He calls out for fifty volunteers to the stage. And naturally, excited like a little kid, I really have to find out what this is all about.



(If you see the image at close, you could recognise an Erlend shaped figure in the back, but alas, the image renders some of the wildness that went on behind the scenes).


Don't Think Twice, It's Alright (1963, B. Dylan)
Norwegian Wood
(1965, The Beatles)
Strangers in the Night
(1966, F. Sinatra)
Where Do You Go To (My Lovely)?
(1969, P. Sarstedt)
(1972, Big Star)
Wish You Were Here
(1975, Pink Floyd)
Redemption Song
(1979, B. Marley)
avgrde alle mann (1986, L. Stenberg)
Money Don't Matter 2 Night
(1991, Prince)
(1995, Oasis)
I Don't Know What I Can Save You From
(Kings of Convenience)
(Kings of Convenience)
Cayman Islands
(Kings of Convenience)
Remind Me
(2001, Ryksopp)

Estocolmo III

Estocolmo II

Estocolmo I


The flower revolution...

Ikkje ver redd...

Folk sitter p Facebook i de sene timer og oppretter sider for snakke dette individet snder og sammen. De legger krav om gjenninnfring av ddsstraff p srgrunnlag, de hper mannen blir voldtatt og mer til nr han blir fengslet, de ber ham beg selvmord, og truer med oppske ham for personlig hevn etter endt soningstid. Landet vrt blomstrer plutselig med dedikerte "nasjonalister", s vidt entret puberteten.

Vel, for en stund siden var de nasjonalister, med norske flagg og gjennomgende dedikasjoner til hjemlandet sitt i lys av dagens mrke og ondskap.

Mon tro hvor verden jeg vokste opp i har tatt veien.

I want to run to Japan

Do you remember? Do your memories leave a corresponding image of what really happened?
There was always a ghost in the corner of your eye. Have you ever tested the hardships of going forth?

The phonograph is playing old jazz tunes about love; Ella divine. I'm burning candles by the numbers. The sounds of the city make it in through my window. Will it ever be quiet? Will the people? Or that faint sound of some aircraft?

It is too warm to sleep, but the rain will come soon enough. I guess.

I've been listening to my head. It tells me many things. Insecurities will disappear. Strength will grow. Opportunities seized. Regrets forgotten. The mind has a beautiful way of sorting out the things you do not need to remember in time. I could do with a few more years on my back, though.

Been walking. Just took off in this unsafe city of mine. No fear. Determination. Countering stagnation. Trying not to hide so much. Trying to catch eyes. Surviving getting caught by them.

Trying to be reasonable, good, pure, kind and selfless. Trying to see what it means to be white and not black, a woman and not a man, a human and not a beast. Trying to open up my ever so closed mind. There is a great world of things I do not know.

And I don't know where to run anymore.

I might as well be

"Of all the lies we're fed, on which we gorge in our comfort addicted world, none is more insidious than the lie of romance. The seductive but infantile notion that somewhere there exists someone to compliment us in every way. Someone who will make us complete. Of course, this illusion keeps us from ever being complete in and of ourselves, and eventually encourages us to despise our shortcomings, our flaws, everything in which our humanity lies. Our humanity... without which, of course, we are nothing."

Does the quotation above render any kind of truth? It makes perfect sense to me, it's quite logical and rational, it speaks to my intellectual side, which at times can be quite dominant. But it is cold; mechanic. Isn't it? I know my mind would greatly appreciate such a truth, just as to calm down that irrational tempest that resides within.

I will not discuss the notion of romantic love in detail right now. I probably have before, severely coloured by teenage angst and whatnot. But I will again someday. The topic has fascinated me for a great number of years, and will probably continue to do so, unless I develop a particular liking for the molecular biochemistry of treefrogs - which just might happen.

Ahh, the loving air in a night filled with foreign beats and light darkness...

Noen ganger...

Skriver jeg s alt for meget.

Det kunne vre bedre tie.

Eller i det minste gjemme meg bak symbolikk.

That was the first time that I really felt you

I am a painter by heart. My whole ability to love is embedded in that stroke of the brush, that blend of the colours, the way I make out your shape on the canvas. I really, and truly love you when I am permitted to make you with my own hands, my own head; the you I posess in my mind and soul. Listening to the dearest of music. Feeling so blissfully happy, because I am creating you.

Destroy what destroys you

Spinning into nothing
Mind feels like cotton
Knowing what I was given so selflessly, was far from enough
But true, nonetheless, heartfelt

Sometimes my mind bends back
I am trying to be a mother not a monster
Escaping all assistance
Killing off the last bit of insignificance

Did you ever notice
If I change my language,
I become someone else
Trembling terminated
Words flowing softly,
Never as wrapped up as when using my mother's tongue

Leaving emptiness behind
He was my dear friend throughout a small eternity
Excommunicated, along with his melancholic friends
There is no room for your lies

I am a child. I'll last a while.

I am a child. In many respects.These thoughts spanned out on the basis of an apparently unheeded remark from a friend of mine.

In certain aspects of my life, maturity lacks. I too often turn to people for guidance and advice, place them on a pedestal, as authorities. Perhaps seeking a substitution for the parenting I never received. This I have found to be quite dangerous in the closest of intimate relationships, I am depending on a partner to such an extent, that the whole relation might bare a formidable imbalance.

I also see that child many of my cognitive processes and in my behaviour. I often retreat to being a child, I regress, wilfully, for I associate childhood with happiness. On some plane, I might be acting this childish out of the misguided idea that I might be more happy that way - act happy, an I will consequently be happy.

There is much room for maturation, reflection.

Who do I want to be? A mature, healthy, content, beautiful and spirited woman. I need to let go of that 'perfect peaceful street where we grew up' - I need to stop idealizing childhood as the only moment of happiness in my life. I can and will be happy. Satisfied. With what life gives me, with what I do to continually better myself as a person, in accordance to those people that surround me, but also the world in general.

I wish to be productive, give something back, do something meaningful, of value in the greater context. I do not wish to singlehandedly save the world. But I will be a good person and a good human. Respectful. Kind. Loving.

I yearn to grow up. To be a woman, not a girl. To empower myself. To grow strong. I will be no child.

Turn into something beautiful

Malt av meg for lenge siden. S lenge siden at jeg nsket man skulle tegne en strek over ansiktet mitt og kassere meg fullstendig. Det er ikke meg. Ikke n lenger. Jeg skal ikke kasseres. Jeg er lidderlig verdt ta vare p. Det vet da iallefall dere som leser og setter pris p mine tanker. For mine tanker er gode, mitt hode godt.

Noe opptar meg om dagen. Nrhet, intimitet. Jeg savner det. Jeg har hatt s lite av det. Noe s menneskelig, basalt og trivielt kan du kanskje si. Jeg rekker deg min tunge. Jeg vil tale litt om mitt forhold til intimitet, og mitt behov for det.

Jeg vil bli holdt, omfavnet, strket og kost. Alt det medflgende. Alt det fine. Alt som hjelper hjernen utsondre oxytocin, og flgelig bedrer bde mitt humr, gir meg velbehag, tilfredshet, mindre nervsitet, og sikrere rundt den som skjenker meg nrheten. S fin menneskekroppen er. Knytter relasjonen nrmere ved frekvent nr berring.

Men man kan ikke bare hente inn et intetanende herremenneske fra gaten, fra et nettsted eller noe annet - det blir lugubert og skittent, og vil i et manns sinn ubetinget innebre en seksuell undertone, eller overtone for den saks skyld. "Ja, jeg kan 'kose' med deg - hvis vi har sex etterp, hvis du gir meg utlsning." En ekkel form for prostitusjon, kjrtegn mot sex.

Problemene er mange. Kun noen jeg er virkelig glad i kan gi meg det jeg trenger. Og jeg har lovet meg selv at jeg skal holde meg vekk fra romantiske relasjoner frem til jeg greier ta vare p og pleie mitt eget vesen p egenhnd. Og menn flest skal jo liksom uansett vre slike hyperseksuelle vesener uten behov for noen verdens form for intimitet foruten sexakten i seg selv uansett. Jeg tror noen f utvalgte menn tenker anderledes. Jeg hper. Nr jeg nr mine ml, vil jeg finne en som tilfredsstiller ganske s mange krav. Det er p tide at jeg setter riktige standarder for meg selv. Finner det vesenet som kan gjre meg til en bedre versjon av meg selv, og selvsagt skal dette vre et gjensidig fenomen. Men nok pjatt om fremtiden.

Hva skal jeg gjre n? Starte en Free Hugs-kampanje, bare for klemme p folk? Tmme min frustrasjon ut i ord herinne? Melde meg inn i nettsamfunn? Jeg har faktisk meldt meg ut alle slike steder i aften. Jeg fr vel bare vente det ut, som alle andre. S kommer det nok til meg med tiden. Godt skrive det litt av meg, egentlig. De fleste fler nok dette p tider i livet. Selv om jeg ikke er s vant med berring, og fler det som rart i ganske mange tilfeller, trakter jeg etter det. Mennesket er en pussig skapning.

Samtale, sensommer for en stund tilbake, en annen meg

Noen sier (21:35):

Meg sier (21:35):
Hvorfor dette medium?

Noen sier (21:35):
Fordi det er direkte.

Meg sier (21:35):
Det er indirekte. En telefonsamtale eller en faktisk samtale er srdeles mer direkte.
Men la g.

Noen sier (21:36):
ja. Jeg trodde det het instant messaging.
Men fuck, nei.

Meg sier (21:36):
Jeg er kverulerende om dagen.
Til det kjedsommelige. Selvsagt.

Noen sier (21:37):
http://www.youtube.com/watch?v=3Dwxe8= 06Muxig&feature=3Drelated

Meg sier (21:37):
Atter dette med syre.

Noen sier (21:38):
Hva er ditt sinn betatt av for tiden?

Meg sier (21:39):
Eksistens. Eller. Nrmere bestemt non-eksistens.

Noen sier (21:42):

Meg sier (21:43):
Ja. Jeg er ikke helt solgt. Jeg er ikke helt sikker p at jeg vil ta del av samfunnet og fungere. Det er ubehagelig og kvalmende ; vre del av samfunnet, og gjre det de rundt forventer.

Noen sier (21:43):
Jeg er enig.
Nr jeg fr meg et hus, vil du vre med meg leve som dranker da?

Meg sier (21:43):
Jeg avskyr alkohol. Kan jeg vre sukkernarkis?

Meg sier (21:44):
Man blir vrak av det ogs har jeg lest. Og det smaker bedre.

Noen sier (21:45):
Men la oss uansett ta en uke i sommer hvor vi er fulle hver dag.

Meg sier (21:45):
Nei. Alkoholisme ligger i familien min. Der dummet du deg ut, Noen.

Noen sier (21:46):
Gi fa'n, da.
Bli med for det.

Meg sier (21:48):
Jeg er redd for hva jeg kan tillate meg gjre i en slik tilstand.

Noen sier (21:48):

Meg sier (21:50):
Jeg er en person med et ganske tett lukket lokk. Lite lyster, impulser og tanker slipper ut.

Noen sier (21:51):
Men er ikke det bra..?

Meg sier (21:52):
Det sprs. Jeg nyter vre et tilnrmet moralsk individ.

Meg sier (21:53):
Det moralske forfall i samfunnet er grandiost.

Noen sier (21:53):
Moraliteten m d.
Frihet fremfor moralitet.

Meg sier (21:53):
Jeg liker ikke frihet. Det gir meg angst. Jeg er fdt i lenker.

Noen sier (21:53):
http://open.spotify.com/track/29Y8oAD= EATJOrwQeqBlqva

Meg sier (21:55):
konomiske hensyn tillater bare de velhavende vre bohemer og hippier.

Noen sier (21:56):
Fattigdom og bohemi er kunstnerens svpe.

Meg sier (21:56):
Kunstnere sulter. Det er en motbydelig dd.

Noen sier (21:57):
Men det er iallefall en dd som huskes.

Meg sier (21:57):
Men den dde ser aldri dagen igjen. Den dde er rtten og aner intet om at han minnes.

Noen sier (21:58):
Vi dr bare en gang, men akk hvor lenge vi dr.
Dden er uendelig, det er ikke livet.
Det handler ikke om leve godt, det handler om d godt.

Noen sier (22:02):
Burn, bitch!

Meg sier (22:04):

Noen sier (22:05):
Snakk mer.
Underhold meg!

Meg sier (22:06):
Jeg er imot abort.

Noen sier (22:07):
Vi kan ikke vre venner lengre.

Meg sier (22:07):

Noen sier (22:13):
DU tar alt for lett p dette.
Drikk litt.

Noen sier (22:21):
Snakk litt?
Hvorfor er du imot Abort?

Meg sier (22:27):
Fordi det er en idiotisk form for ndprevensjon.

Noen sier (22:28):
Ved voldtekt, da?

Meg sier (22:28):
?Dropp kondom, no problemo ? du kan kverke ungen hos legen?
Voldtektsabort er veldig sjelden.
Jeg er for abort p sregent grunnlag.

Noen sier (22:29):
Men vi blir bare flere og flere p jorda.

Meg sier (22:29):
Ellers mener jeg at umodne tenringsmdre og andre skal fullfre svangerskapet, og la barnevernet ta over omsorgen/omplassere barnet.

Noen sier (22:29):

Meg sier (22:29):
Det er intet problem i Norge.

Noen sier (22:29):
Ingen fortjener leve!

Meg sier (22:29):

Noen sier (22:29):
Jo i Norge og!
Vi er alt for mange i Norge og.

Meg sier (22:30):
Norske kvinner fder ikke mer enn 2 barn i snitt. Det er det som trengs for viderefring av menneskeheten.
Vi er ikke for mange i Norge.

Noen sier (22:30):
Vi er to milioner for mange
Norge kan bare sttte en befolkning p tre milioner.

Noen sier (22:31):

Meg sier (22:32):
Abort er en lsning. Prevensjon er en ENKLERE lsning.
Eller kastrasjon/sterilisering.

Noen sier (22:32):
Jeg synes alle br f pule p dem de vil.

Meg sier (22:33):
Ja. Fritt frem. Men ta forhndsregler. Obligatorisk p-spryte til mindrerige jenter. Hva som helst.
Men du -vil- ha i pose og sekk her.

Noen sier (22:33):

Noen sier (22:34):
Pose og sekk.
Da fr du plass til alle handlevarer.

Meg sier (22:34):
Vel. Et kondom er litt som en pose. Eller en sekk. Den fr plass til alle unskede bastardene dine.

Noen sier (22:34):
Men den kjennes ekkel ut.

Meg sier (22:35):
Og det gjr ikke en slimete og blodig baby?

Noen sier (22:35):
Men ikke p penis!

Meg sier (22:36):
En baby kjennes ikke ekkel ut mot penis?

Noen sier (22:36):
Hva fr du hvis du hogger en baby opp i tte biter?

Meg sier (22:36):
Det som ligger begravd bak huset du bor i?

Noen sier (22:37):
En ereksjon!

Meg sier (22:37):
Hm. Smakfullt.


Meg sier (23:01):
Jeg er ikke noe god p klage. Jeg blir bare deprimert plutselig. God nok grunn til ikke vre i forhold.

Noen sier (23:02):

Meg sier (23:03):
Jo. Folk hater det.

Noen sier (23:03):
Folk er dumme.

Meg sier (23:03):
Jeg argumenterer ikke mot deg der.

Meg sier (23:04):
Jeg passer bare ikke inn. Ikke uten definitive oppgraderinger.

Noen sier (23:04):

Meg sier (23:05):
Jeg m slutte vre deprimert. Og usikker.

Noen sier (23:06):
Jeg og..
Jeg m gjre rare ting.

Meg sier (23:07):
Jeg m gjre mindre rare ting. Jeg fr for mange skrblikk. Setter folk jeg er med i forlegenhet.

Noen sier (23:07):
La de vre forlegne!
Alkoholen er din redningsmann.

Meg sier (23:07):
Men det smaker mkk, mann!

Noen sier (23:10):
Kvantitet fr kvalitet.

Meg sier (23:11):
Jeg drikker alkohol p jobben i det minste.

Noen sier (23:11):
Gjr du?

Meg sier (23:12):
Ja. I mat og dessert. Cognac. Brandy. Vodka. Vin.

Noen sier (23:12):
Fortell om jobben din.

Meg sier (23:12):
Jeg skyfler mkk og steller hus for en dame p snart 70. Hun er invalid, delvis, sengeliggende. Hun ryker mye, og kaller vaginaen sin for Nusse.

Noen sier (23:13):
Du kdder med meg.

Meg sier (23:13):

Noen sier (23:13):
Hvordan vet du om Nusse?

Meg sier (23:13):
Hun har fortalt det. Gjentatte ganger. Jeg vasker Nusse. Innimellom.

Noen sier (23:14):
Du kdder.

Meg sier (23:14):

Noen sier (23:14):
Hvordan fikk du denne jobben?

Meg sier (23:15):
Jeg la ut en annonse, og ble ringt. Personlig brukerstyrt assistanse - PBA.
Ble ansatt p intervjuet.
De trengte folk. Hva som helst.

Noen sier (23:15):
I alle dager.
Jeg beundrer deg.

Meg sier (23:15):

Noen sier (23:16):
Du er en nussepusser som fr alkohol p jobben.

Meg sier (23:16):
Det slr levende-lik-service.
Og damen har en grov munn attptil.

Noen sier (23:16):

Meg sier (23:17):
Til min lesbiske kollega sa hun: "Ikke vr blyg, du har sett mer fitte enn meg," mens hun pusset nusse.

Noen sier (23:17):
Gud, jeg tror ikke p deg.

Meg sier (23:18):
Det er sant. Du m tro meg.

Meg sier (23:19):
En gang spurte hun meg: "Har du hatt sex?" Jeg ble stende lettere forvirret, hvorp hun fortsatte: "Ble du gravid frste gangen? Det ble jeg."

Noen sier (23:19):
Jeg elsker det!
Du m skrive henne ned i en bok!
Eller en novelle.
Eller et eller annet.

Meg sier (23:20):
Muligens. Jeg har ikke papir.

Noen sier (23:22):
I det 21. rhundre?!

Meg sier (23:23):
Mitt evindelige mesterverk m da inte forsvinne ut i null og ett?

Noen sier (23:23):
Akkurat som mennesker.

Meg sier (23:24):
Jeg vil bo en hytte i skogen uten teknologi i ett r.
Kun brevkorrespondanse.

Noen sier (23:24):

Meg sier (23:25):
Jeg vil bevise for meg selv at det er mulig.
At jeg ikke er s avhengig at jeg blir gal uten.

Noen sier (23:26):
Lykke til.

Meg sier (23:27):
Det kommer ikke til skje. Jeg ligger p etterskudd nok som det er.

Meg sier (23:35):
Jeg burde drukket mer.
Vrt med p blikjentaktiviteter p min nye skole.
Jeg boikottet alkislekene.

Noen sier (23:35):
Gjr det!

Noen sier (23:36):
For sent for sement.

Meg sier (23:36):
For sent. Det er over. Jeg har boikottet nok til bli den i klassen ingen husker.

Noen sier (23:36):
N har du lrt for fremtiden.

Meg sier (23:37):
Men jeg skal ta forming, drama og musikk i det minste. Om halvannet r.
Eller KKK som de sier.

Noen sier (23:37):

Meg sier (23:37):
Ku Klux Klan

Noen sier (23:38):
. . .

Meg sier (23:38):
Kunst, kultur, kreativitet. For vre kjedelig.
Elsket vre den som setter seg.

Meg sier (23:38):
Har du sett Sanger fra andre etasje enn?

Meg sier (23:39):
Den slr Du levande ned i stvlene. Egentlig.

Noen sier (23:39):
Er det den med han med tubaen?

Meg sier (23:40):
Jeg var p tuba- og ukulelekonsert i uken som var.
De spilte country.

Noen sier (23:41):
Du gjr s mye du.

Noen sier (23:42):
Litt sjalu.

Meg sier (23:42):
Egentlig det motsatte. Det var en del av en skoleevenement.
Jeg gjr srdeles lite. Jeg bare beskriver det som mye mer.

Noen sier (23:43):
Det er det det handler om.

Meg sier (23:44):
Det er ikke -hva- du gjr. Det er -hvordan- du vinkler det.

Noen sier (23:44):
N skal jeg sove.

Meg sier (23:45):
Bra. Jeg skal vke litt til. Jeg vil kjenne litt mer p dagens depresjon og lavpunkter.
Og grte meg selv i svn. Hvis jeg fr til.

Noen sier (23:45):

Meg sier (23:46):
Da fr jeg iallefall noe ut av dagen. God natt.

Noen sier (23:46):
God natt.


Hvorfor snakker vi s lsrevet om de emner der betyder noget? Er det hva lykken er; trivielle samtaler om intet? Det fr meg at hige etter det vre deprimert, grublende og kontemplerende.

Kanskje jeg bare savner det vre melankolsk. Eller savner jeg mske tale dypt, slik jeg har gjort om den indre smertes uendelighet. Kan man tale dypt om de lykkeligere ting? Vel. Man har jo alltids kjrlighet. Men det har blitt en uting her. Selv om s mange trakter etter vre elsket, hre til hos nogen.

Hvem gjorde det steste godeste mellom mennesker til et tabu?

Eller vet vi unge alt om kjrligheten allerede, og utsetter tale om den til det blir aktuelt?

Du er s kald nr du ikke ser p kjrlighet som en del av livet, en obligatorisk del av livet. Du brer en form for kjrlighet for dine venner, din familie. Den er der og gjennomsyrer deg. Du str ikke alene, og du vet det. Du er elsket.

Den mediale kjrlighet kan jeg skjnne du unngr. Men kjrlighet vedvarer vre en av de eksistensielle temaene i menneskers liv. Ikke vr s redd for elske. Jeg prver ikke bli det.

Jeg sker ingen make nu. Men en av grunnene til at jeg vil forbedre meg selv, er bli den beste utgaven av meg selv, slik at ogs andre kan finne mest mulig glede i meg. Jeg fornekter det ikke, jeg vil gjerne ende opp sammen med noen, jeg vil elske, og det av hele mitt hjerte. Jeg har s mye godt i meg, jeg vil ikke g med det alene. Jeg fortjener noen, en dag, som ser alt det gode i meg, og som elsker det av sitt hjerte. Det fortjener de fleste av oss, ogs du.

Ja, du kan ville tilbringe dine dager alene. Det er greit. Men jeg spr deg, om du kunne ha en sttte deg p, en til bli stttet av deg, gjensidig kjrlighet, varme, nr intimitet, ville du fortsatt foretrukket ensomheten? Ytterst f kan leve uten elske, uten nrhet. Det bevarer sinnet p et vis, hormonutskilningene ved berring, tryggheten av ha en ske til nr man er svak, styrken av vre en ske til.

Tilgi meg. Eller. Ikke tilgi meg. Dette str jeg fr. Jeg vil ikke fornekte at kjrlighet er noe jeg nsker i livet mitt. Selv om mange vil trekke lignelser til et romantisk fjols som ikke greier vre alene.

Jeg greier vre alene, jeg nyter det. Selv om jeg er deprimert, og holder mange av disse tankene for meg selv, disse trene for meg selv, betyr ikke det at jeg sker en hurtigkur for ensomhet. Jeg har vrt like deprimert nr jeg ikke har vrt alene, jeg har bare ofte ikke vist dette i noen srlig grad. Jeg er ferdig med depresjon. Jeg feller den av som et skall som har omgitt meg. Jeg jobber meg opp, og pleier meg selv. Og jeg hadde drmt om kjrlighet selv uten alle mine problemer. Og jeg lar meg selv drmme om kjrlighet. Nr tiden er rett, kommer den til meg. Jeg har troen. Ha troen du ogs.


Stille, nedstemt, rolig

Jeg lytter til pianomusikk. Dagen er her. Morgenen varte s lenge. Det var fint sitte i den vattdekkede solen en stund. Jeg bor for meg selv n. Jeg bor blant tingene. Tingene jeg forguder. Som morfars gamle arbeidspult fra sekstitallet. Kameraene fra mormor fra samme rtie og flgende. Den gode sengen. Super Nintendo Entertainment System. Filmsamlingen. Musikken. Den ene vinylplaten med Simon og Garfunkel. Kosedyrene. Selveste Ikje. Vaniljelyset mitt. Jeg har det rolig i dag. Litt utmattet fra grsdagens ville strabaser. Jeg vil legge meg p en eng av gress og ville blomster, la vindene fare over meg, kjenne solen mot lukkede yne.

Det er fint her hvor jeg er.

Sufjan Stevens fortryller Folketeateret

Mylderet beveger seg om i salen, som for en liten time siden bare inneholdt lille meg (notorisk tidlig ute), og etterhvert en 10-20 andre som ga den stakkars oppvarmeren et lite publikum. Han var fenomenal. Stemmen hans var litt som en merkelig hybrid mellom Paul Simon og Art Garfunkel, musikken var folky, men ogs moderne.

Folk strmmet til. Avbrt oppvarmeren nesten, med sine mobiler for lyse opp setenummerne. En stund etter bredde mrket seg over salen. Mylderet dabbet av. Pang! Lys flerrer opp p scenen, ville og blinkende. Noen dansere veiver om seg med bevingede armer. Musikken lyder, det er kaos. Sufjan er tredd inn p scenen, vinger henger ned langs ryggen hans, og i hans hender, den velkjente banjo. En rolig folk-lt om syv svaner spilles foruroligende vakkert. Ved slutten av balladen heves vingene hans i vret. De gjr ham dobbelt s hy. Majestetisk der nede i horisonten. Han meddeler at banjoen skal bli liggende i bakgrunnen for resten av showet. Dette er the age of Adz, dette er det indre og det ytre kosmos, dette er romferd og introspektive reiser, dette er kjrlighet; og frst og fremst er det en lek med lyder som skal manifesteres p scenen for frste gang.

Det forrykende showet setter i gang, utpreget bisarr kunst om apokalypse i rene tegneseriestilen, av en fattig afroamerikaner fra srstatene er levendegjort gjennom video, lysshow, dans og lyrikk. Sufjan mister alle hemninger. Han er ikke lenger den resignerte og rolige fyren med banjoen, han tar p seg elektrostemmen med stolthet, tramper pedaler og trykker pedaler; akkompagnert av et helt orkester, keyboardister, trommiser, alskens merkverdige instrumenter jeg ikke aner navnet p.

Vi i publikum er psykoanalytikerne, sier han, og scenebesetningen skal foreta en reise gjennom livet rett foran vre yne.

Ved slutten av konserten har mannen danset og sprettet rundt s mye, og omsider ftt lokket oss alle opp av de komfortable velursetene vre, slik at vi selv ogs kan dumme oss loddrett ut p linje med ham. Selv jeg klapper med og tramper takten. Og jeg mper fortsatt, over livet, over mannen som totalt har gjenskapt seg selv. Og jeg smiler. Et smil som ikke falmer. Gud, som denne mannen lever, leker. Konfetti skyter ut over scenen og over orkesterplassene.

De forsvinner fra scenen. Det blir mrkt. Og vi m igjennom uendelige runder trampeklapp fr de tidligere neonbekledde menneskene kommer tilbake i sivil. De gir oss sangen jeg nsket, men aldri hadde trodd ville spilles, og jeg mimer hvert bidige ord med armer kraftig angrepet av gsehud og nesten rrt til trer. Videre skyter de i gang ildballen Chicago p full styrke, og det er en orgasmisk innsprytning av det musikk br vre; fantastisk.


Nr mystifisme str for fall

Jeg har forandret meg. Men jeg tror verden rundt meg ogs har gjort det. Jeg har blitt lykkeligere. Iallefall i flge relativt valide og reliable psykologiske tester. Det kan vre vren, men jeg tror ogs det er min egen innsats som har spilt inn. Den kte aktivitet, det kte pgangsmot, og mest av alt, den gryende optimistiske atferd. Selv om det er dager hvor man trekkes litt nrmere mudderet enn andre, er de fullt overlevbare. Det handler om ikke gi opp, flge sine egne ml. S ender man nok opp der hvor man nsker. Og veien i seg selv blir en skatt.

Slsskamp mot depresjon og annen uhumskhet

Faen! Unnskyld uttrykket, det kan hende det kommer flere. Ikke sitte under dynen og sture lenger, gjemt inne p hybelen, vekk fra verden. Det er p hy tid gjre noen grep. Nr selv en vilt fremmed lett kan konstatere at jeg dveler i mitt eget helvete, har det gtt for langt. Disse rene. Gjre kun det tilstrekkelige og intet mer. Eksistere, ikke leve. Bare fordi jeg hadde det jvlig en gang. Det henger ikke p grep. Jeg er en intelligent, reflektert, kreativ, omsorgsfull, humoristisk og vakker kvinne. Hvelig br jeg elske meg selv. Min person, min sjel, mitt legeme. Ikke bare la alt forfalle. Det er IKKE "greit" hate seg selv, hele sitt vesen, og ikke unne seg noe.

Jeg initierer herved en slsskamp mot depresjonen og all den andre uhumskhet som residerer inni meg. Jeg vil ta fatt p det livet jeg har nsket meg, men ikke helt vget gripe. Inhibisjonene legger jeg igjen i dren. Jeg legger n mine planer, og skal sannelig gjennomfre dem. Endelig har jeg ftt det sparket bak jeg s srt trengte, det proverbiale: "Ta deg sammen, for faen!"

Det blir et hersens slit g fra ikke gjre noe, ikke stille krav til meg selv, til skape en innholdsrik hverdag for meg selv. Kutte ut all den melankolske musikken jeg elsker s lidenskapelig. Ikke henvise meg selv til uendelig film- og serietitting, eller drive dank p nettet. Jeg har bker som skal leses, et sinn som stadig skal utvides og utbedres. Veien til bli fornyd med meg selv er lang.

Jeg skal sette "Tre gode ting" i system, skrive hver kveld. Finne det fine i hverdagen min, og utheve det. Jeg skal finne tid til gjre de tingene som gir meg glede. Jeg skal tegne og male mer. Jeg skal ha struktur og regelmessighet. Jeg skal ha fast leggetid og oppvkningstid. Jeg skal gripe og holde fast i en dgnrytme. Jeg er ferdig med det dvaske og apatiske slaraffenlivet. Ikke en dag skal g uten at jeg har pustet frisk luft. Jeg skal bli et bedre menneske. Gud, s mye bedre enn jeg har vrt.

nsk meg lykke til! S fr vi se hvor langt p vei jeg kommer ved applisere meg selv, og sttte meg p mine gode venner.

Ikke tilstede

Hun er her, nder, det flagrer i hennes hr. ynene rettet mot deg, iallefall i din retning. Smilene kommer n og da. Hun taler. Men hun er ikke din. Hun tilhrer vindene, eller hva det mtte vre av klisjpreget pjatt hun mtte komme p. Hun er ikke tilstede. Hun fler ikke deg nr du tar p henne, streifer hennes nakke med din hnd. Hun er en kald fisk. Hun ser dine bevegelser, og responderer i henhold til dem. Pragmatikeren. Hun vet rett og slett ingenting om det vre et menneske. fle noen andre enn seg selv. vre varm.

Les mer i arkivet Oktober 2014 September 2014 November 2013
Mystifistiske May

Mystifistiske May

28, Oslo

Mitt dpenavn er May. Jeg er mystifistisk - en utviklet form av vanlig mystikk. Jeg er en sjel som finner glede i skape i bilder og ord. Og jeg prver skape et nytt liv for meg selv, utenfor min lille hule av melankolsk musikk og film, utenfor depresjon, selvhat, sosial angst og andre uhumskheter. Jeg har trukket meg tilbake fra livet i alt for mange r; det er p tide og trampe meg opp og ut. Jeg byr deg god dag og veksler gjerne en linje eller tusen: mysticmay(a)rocketmail.com.

Norske blogger



Siste innlegg

Siste kommentarer